Severed Heads, Broken Hearts

(Skrevet på iPhone, vær derfor obs på autokorrekturen.)

For snaue en måned siden, åpnet jeg boken Severed Heads, Broken Hearts for første gang. Lenge hadde den ligget på nattbordet mitt - liksom, bare vært der, sammen med stabelen av uleste bøker. Men enda lenger enn den hadde ligget der, hadde den vært en del av alle 'to read' - listene mine; alle på goodreads, amazon, i alle notatsbøker.

 På boken forside, står det skrevet hvordan forfatterens skrive stil ligger lige ved min ikke så ukjente favoritt forfatter, John Greens. Derfor kreves det ingen mastergrad innen rakett forskning for å forstå at jeg hadde store forventninger. Jeg skal komme tilbake til det straks, men la oss først si at jeg på ingen måte ble skuffet. Nei, det var heller motsatt.

I denne boken som er skrevet av forfatterinnen Robyn Schneider, møter vi Ezra Faulkner. Han har en teori om at alle har en tragedie som ligger ventende på dem. Og etter at den ventende tragedien har slått til, vil alt som virkelig betyr noe omsider skje. Ezra selv har heller ikke unntak i denne teorien, men i motsetning til den tidligere bestevennen Tobys, ventet Ezra's tragedie en lang tid før den slo til. Men det betyr på ingenå måte at den var noe mindre katastrofal på noen måte: på en og samme natt, på en fest, mistet det lovende tennis tallentet både sin plass på den sosiale rankstigen, den lysende tennis fremtiden og ett fungerende kne.

 Ikke lenge etter tragedien, finner Ezra seg sittende ved siden av Toby, på et bord langt fra hans gamle, populære venner. Her sitter også den nye jenta Cassidy Thorpe, som både er sjarmerende, mystisk og intelligent. 

 Blant nye venner, en ny romanse luskende og med nye interesser, blir Ezra tvunget til å ta stilling til et spørsmål som lente hadde vært utenkelig:

Om man kommer seg helskinnet gjennom ens første tragedie, hva skjer når en ny slår til? 

Jeg har allerde nevnt at denne boken på ingen måte skuffet meg, men snarere tvert i mot. Hvorfor? Eller kanskje man heller burde spørre: finnes det noen som ikke liker denne boken? 

 Denne boken er proppet full med referanser til nerdete pop-kultur, med både referanser til Harry Potter og Doctor Who (!!). Dessuten er boken skrevet på hva jeg liker å kalle en intelligent måte. Og jeg må nok si meg enig med ordene på bokens forside: forfatterens skrivestil minner om John Greens, kanskje snarere om Greens bok Paper Towns. Likevel blir dette på ingen måte noen kopi: det er langt fra uorginalt og ikke en eneste gang hadde jeg følelsen av å ha lest det før.  Med en god forteller stemme guider Schneider leserene gjennom Ezras nye liv   . Ikke er jeg helt sikker på når det skjedde, men et sted mellom bokens perm ble jeg aldeles glad i denne boken.

 Før jeg avslutter denne bokanmeldelse er det bare en ting jeg må si: 

Dersom noen er på jakt etter en ny karakter å bestevennifisere, så anbefaler jeg Toby.