Du og jeg ved daggry
Det er muligens hva man på engelsk ville kalt en "cheesy" tittel. Du vet, en typisk, litt klissete ungdomsroman, med kjærlighet som det største fokuset. Den typiske sukkersøte røren. Jeg var skeptisk. Gjett om jeg var. Muligens litt fordomsfull og: en sånn tittel kunne neppe tilhøre en god bok. Nå skal det kanskje nevnes at jeg er skeptisk til ungdomsromaner som tilsynelatende ikke omfatter andre temaer enn ung kjærlighet. Var dette enda en "obsession is the new love" bok? Det eneste logiske løsningen var å lese den. Boken er opprinnelig skrevet på dansk, av de anerkjente forfatterene Glenn Ringtved og Sanne Munk Jensen.
De finner henne i havet. Død. Hun har ligget der lenge, men ikke alene. Hun er lenket fast til en gutt, som er minst like død som henne selv. Det ligner på selvmord, likevel får ikke rettsmedisineren fjerne håndjernene. Det kan jo vær snakk om noe kriminelt. Hvorfor skulle en jente som Louise begå selvmord? Politimannen forstår det ikke, foreldrene forstår det ikke. Ingen forstår. Nå har de heller aldri hørt den tragiske kjrælighetshistorien som hun aldri fikk fortalt. Den ikke en levende sjel fikk høre, og nå er heller ikke hun en levende sjel. Får foreldrene noengang svar på hva som skjedde med datteren sin, og hvem blir nødt til å nøste opp de sammensmeltede trådene?
Det er et lite men her: de mildt sagt ubehagelige og svært detaljerte handlingene passer neppe for alle. Jeg anbefaler ikke å legge denne under en tiåring, eller elleveårings juletre.
Kort om boken:
Tittel: Du og jeg ved daggry
Forfatter: Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved
Sider: 304, i hardcover format
Forlag: Gyldendal
Sjanger: Ungdomsbok
Alder: Fra 13 år, alt etter modenhet
Min kopi: Lesereksemplar fra forlaget
På en eller annen måte har de siste tre bøkene jeg har lest og anmeldt, hatt en vesentlig ting til felles: døden som tema. Eller, mer presist: selvmord. Sammenlignet med de andre bøkene som omhandler det alvorlige temaet, har jeg konkludert med at dette ikke er en hyggelig, heller ikke koselig, bok om selvmord. Nå handler vel heller ikke boken kun om selvmord, men om den endeløse tomheten og forvirrelsen de etterlatte sitter igjen med, og hvordan man sakte men sikkert kan miste seg selv mens man knytter seg nærmere en annen. Det er en bok om anger, skyldfølelse, fortvilelse, og om å oppleve at den man elsker høyest blir som en fremmed. En sukkersøt, klissete bok fylt med klisjéer? Absolutt ikke.
For å si det på en pen måte: dersom boken hadde vært en sang på iTunes, ville den vært merket med 'excplicit'. Ordbruket er nokså røft, enkelte sider er direkte ubehagelige, i tillegg til at det røykes litt av hvert, og drikkes i mengder. Kort sagt, så er det nokså mørkt. Men dette skal ikke være en søt bok. Til gjengjeld, skaper dette en tragisk stemning jeg aldri har møtt i ungdomsromaner før. Boken er tragisk. Ikke nødvendigvis en negativ tragisk. Det hele er skikkelig mørkt, trist, frustrerende og enda litt tristere. Hvordan havnet hovedpersonen, Louise, midt oppi alt dette? Hva gjør den tilsynelatende 'snille' jenta i denne rotete og triste tilværelsen?
Forfatterne kjører en Fitzgerald, med noen skikkelig ufyselige karakterer som man ikke nødvendigvis liker, men likevel velger å følge. De rører ved temaer og detaljerte og ubehagelig brutale skildringer som svært få andre ungdomsromaner stikker nesen borti. Noen av disse føltes strengt tatt ikke nødvendige, i alle fall ikke mens jeg leste dem. De fikk meg til å rynke på nesen, og gjorde flere sider unødvendig lange. Likevel, sett på i retroperspektiv, bidrar hver og en av disse til å skape en uhyre dramatisk og tragisk handling.
Jeg likte ikke egentlig hovedkarakteren, Louise. Eller kanskje jeg innerst inne likte henne, bare bitte litt, og at det er grunnen til den endeløse frustrasjonen over hvordan de siste månedene av livet hennes ble tilbrakt. Uten å røpe for mye, er jeg enig i en av birollenes uttalelse mot slutten av boken: jeg kunne virkelig ønske hun aldri hadde møtt vår andre, svært vesentlige karakter, Liam. Hennes endeløse kjærlighet, omsorg, eller naivitet, er ene og alene grunnen til at det går som det går. Hadde hun ikke elsket denne gutten høyt nok til å ignorere de bjellene som forhåpentligvis ringte underveis, ville nok utfallet blitt en helt annet. Skjønt hun virker mer avhengig av ham, enn forelsket. Dersom hun hadde vært litt smartere, bare bitte litt, da hadde jeg kanskje likt henne. Forfatterne slipper likevel unna med dette. Med god grunn. Ikke bare lyktes de med å skape en moderne versjon av den ikke rent ukjente og skikkelig tragiske kjærlighets historien, Romeo og Julie. De klarer i tillegg å gjøre med klisjéene lagt på hylla. Det fortjener de store pluss poeng for!
Boken er skrevet på en nydelig måte, med en god forteller stemme og sterke følelser. Fortelleren, Louise, har tilgang til hver minste karakters følelser og tanker. Likevel ser hun på dem med en ømhet og varme. Midt oppi alt det brutale og tragiske, så rører det virkelig.
For å si det på en pen måte: dersom boken hadde vært en sang på iTunes, ville den vært merket med 'excplicit'. Ordbruket er nokså røft, enkelte sider er direkte ubehagelige, i tillegg til at det røykes litt av hvert, og drikkes i mengder. Kort sagt, så er det nokså mørkt. Men dette skal ikke være en søt bok. Til gjengjeld, skaper dette en tragisk stemning jeg aldri har møtt i ungdomsromaner før. Boken er tragisk. Ikke nødvendigvis en negativ tragisk. Det hele er skikkelig mørkt, trist, frustrerende og enda litt tristere. Hvordan havnet hovedpersonen, Louise, midt oppi alt dette? Hva gjør den tilsynelatende 'snille' jenta i denne rotete og triste tilværelsen?
Forfatterne kjører en Fitzgerald, med noen skikkelig ufyselige karakterer som man ikke nødvendigvis liker, men likevel velger å følge. De rører ved temaer og detaljerte og ubehagelig brutale skildringer som svært få andre ungdomsromaner stikker nesen borti. Noen av disse føltes strengt tatt ikke nødvendige, i alle fall ikke mens jeg leste dem. De fikk meg til å rynke på nesen, og gjorde flere sider unødvendig lange. Likevel, sett på i retroperspektiv, bidrar hver og en av disse til å skape en uhyre dramatisk og tragisk handling.
Jeg likte ikke egentlig hovedkarakteren, Louise. Eller kanskje jeg innerst inne likte henne, bare bitte litt, og at det er grunnen til den endeløse frustrasjonen over hvordan de siste månedene av livet hennes ble tilbrakt. Uten å røpe for mye, er jeg enig i en av birollenes uttalelse mot slutten av boken: jeg kunne virkelig ønske hun aldri hadde møtt vår andre, svært vesentlige karakter, Liam. Hennes endeløse kjærlighet, omsorg, eller naivitet, er ene og alene grunnen til at det går som det går. Hadde hun ikke elsket denne gutten høyt nok til å ignorere de bjellene som forhåpentligvis ringte underveis, ville nok utfallet blitt en helt annet. Skjønt hun virker mer avhengig av ham, enn forelsket. Dersom hun hadde vært litt smartere, bare bitte litt, da hadde jeg kanskje likt henne. Forfatterne slipper likevel unna med dette. Med god grunn. Ikke bare lyktes de med å skape en moderne versjon av den ikke rent ukjente og skikkelig tragiske kjærlighets historien, Romeo og Julie. De klarer i tillegg å gjøre med klisjéene lagt på hylla. Det fortjener de store pluss poeng for!
Boken er skrevet på en nydelig måte, med en god forteller stemme og sterke følelser. Fortelleren, Louise, har tilgang til hver minste karakters følelser og tanker. Likevel ser hun på dem med en ømhet og varme. Midt oppi alt det brutale og tragiske, så rører det virkelig.
Det er et lite men her: de mildt sagt ubehagelige og svært detaljerte handlingene passer neppe for alle. Jeg anbefaler ikke å legge denne under en tiåring, eller elleveårings juletre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar