The Secret Garden

Da jeg var omkring fire år, besøkte jeg et vidunderlig sted i Sverige. Nemlig Astrid Lindgrens verden: et drømmested for enhver person som liker fortellingene om Pippi, Emil, Lisabeth og Marikken. I en del av parken skulle barn få muligheten til å føle seg som bitte, bitte små mus. Et helt hus var nemlig innredet med enorme stoler, med høye bord - det var som å gå rett inn i en kjempes hus. Bildene på veggen hang så høyt oppe, og selve døren var intet annet enn et musehull. Jeg tror aldri at jeg har følt meg så listen som det jeg gjorde den dagen for omkring elleve år siden. Men hva i alle dager har dette  å gjøre med overskriften? Jo, det skal jeg fortelle deg. Da jeg besøkte Astrid Lindgrens verden igjen for knapt tre år siden, så var det noe som ikke stemte. Det var som om stolene hadde krympet flere meter, veggene blitt mye mindre, og musehullet blitt forminsket til en halv dør. Jeg hadde gått fra å være musen, til å bli kjempen.  Jeg hadde rett og slett vokst, blitt eldre - og det var som om det vakre, gylne barndomsminnet raste sammen.

Ikke mange år etter mitt aller første besøk til "kjempens hus", hørte jeg historien om den bortskjemte Mistress Mary (Quite Contrary) for aller første gang. Og jeg elsket den. Jeg satt igjen med et like idyllisk og fortryllende barndomsminnet etter å ha hørt denne historien, som det jeg hadde etter å ha besøkt kjempens hus. Det er likevel, og heldigvis, en vesentlig forskjell mellom dem. Mens bildet av kjempens hus falt helt i grus etter å ha besøkt det igjen år etterpå, ble minnet og synet på The Secret Garden bekreftet og forsterket etter å ha lest boken på ny.

KORT OM BOKEN: 
Tittel: The Secret Garden/Den Hemmelige Hagen
Forfatter: Frances Hodgson Burnett
Sider:  291
Forlag:  Barns & Noble
Sjanger: Barnebok
Alder: Fra 6/7 år
Min Kopi: Kjøpt

Mistress Mary (Quite Contrary) vokser opp i India, hvor det som regel er såpass varmt at hun ikke kan være ute å leke. Ikke at det å leke ville falle henne naturlig. Hun er svært bortskjemt, vant til å få absolutt alt hun vil, vant til å bli passet på av tjenere, men samtidig svært ensom. Da hun som husstandens eneste overlevende etter et kolera utbrudd, blir sendt til onkelen i England, er hun sikker på at hun ikke vil like seg på Misseltwaite Manor. Men det gamle huset skjuler store hemmeligheter. Og en overgrodd, hemmelig og forlatt hage, er bare en av dem. Samtidig som hagen forandres til et livlig, vakkert sted, forandres Mary med den. Bare et stykke fra Marys rom, ligger en annen hemmelighet under flere tepper. Nemlig den syke fetteren hennes. Kan hagen forandre dem begge?

Boken som først ble publisert 1. januar 1911, omtales gjerne som en barnebok, men er så langt mye mer enn det. Det er en bok lesere i alle aldersgrupper kan ha stor glede av. Det er en bok om vennskap, om vakre vårdager, om store, viktorianske hus, om omsorgspersoner som svikter, og om forandring. Kort sagt: det er virkelig en hemmelig hage av en bok. Man blir momentant dratt inn i den. Inn i en trygg, liten verden av friske blomster, men også inn i en verden hvor barn kjenner ensomhet, redsel og svikt.

Hvorfor føler både Mary Lennox og fetteren, Colin Craven, ensomhet og frykt? For Mary sin del, kommer det tydelig frem at ingen ville ha henne da hun var liten. Moren, som ikke rent sjeldent omtales som utrolig vakker, ville åpenbart ikke ha en liten jente. Når det gjelder Mr. Lennox, er det et ubesvart spørsmål, men han var også fraværende. Lille Mary Lennox ble aldri virkelig oppdratt, i alle fall ikke mens hun bodde i India. Mens hun ble passet på av en "Ayah", som vil tilsvare en barnepike, fikk hun det alltid som hun ville. Dette førte med seg at hun ble rimelig så bortskjemt og ignorant. Hun ble rett og slett ufyselig. Dette oppdager hun i større grad da hun møter sin hittil ukjente fetter, som heller ikke er det mest sjarmerende vesenet på jorden. Det er ikke direkte Marys feil at hun er langt fra hyggelig og sympatisk. Det er nemlig ingen selvfølge at et menneske kan kjenne kjærlighet og godhet når ingen noen gang virkelig har vist omtanke for en. Dette er et av bokens temaer: personlighet påvirkes av opplevelser.

Mistress Mary, Quite contrary,
How does your garden grow?
       With Silver Bells, And Cockle Shells,
And Marigolds all in a row.
Mrs. Craven, Colins mor og Marys tante, døde mens Colin bare var en baby. I likhet med Mary, blir Colin mer eller mindre overlatt til tjenere. Mrs. Cravens død sender Mr. Craven inn i en mørk tilværelse. Colin har nemlig arvet sin døde mors øyne, noe som fører med seg at hans far ikke klarer å møte blikket hans. Man kan i midlertidig argumentere for at Marys foreldre var enda mindre tilstedeværende enn Colins. For mens man får en viss følelse Mr. Craven egentlig er glad i sønnen sin, får man aldri den minste antydning til at Marys foreldre ga noe mer enn et støvkorn for henne. Når sant skal sies, er begge barna offer for omsorgssvikt, noe som er alvorlig uansett hva grunnen er.

I gjennom den første halvdelen av boken er historiens fokus på Mary, og hennes vei til å bli "en bedre person". Dette skjer gradvis etterhvert som hun oppdager gleden av å være ute i frisk luft, av å leke, nysgjerrighet og positiv tenkning. Men ikke minst, gleden av vennskap. Det virkelige vendepunktet for Mary kommer da hun møter Dickon, en karakter som minner om en krysning mellom Peter Pan og en karakter fra et eventyr. Han er konstant omgitt av dyr, mange som han har reddet og gitt et nytt hjem. Dickon er forståelsesfull og sympatisk gjennom hele boken. Han har i motsetning til Mary og Colin, blitt oppdratt av en minst like forståelsesfull og godhjertet mor. Dickon og resten den hyggelige familien som tar i mot de to søskenbarna med åpne armer, gjør det enda tydeligere for leseren at Mary og Colin ble sviktet av sine egne foreldre. Man plasserer ideal moren ved siden av Marys foreldre og Mr. Craven.

Mary og Colin hjelper hverandre på tross av at de begge sliter med noe. Igjennom boken blir det snakket mye om magi, skjønt det ikke direkte sies hva denne magien egentlig er. I bunn og grunn er det positiv tenkning. Boken bærer preg av forfatterens interesse for hvordan positiv tenkning og frisk luft fysisk sett påvirker kroppen. Det sies også at forfatteren selv hadde en hage lignende den hemmelige hagen, som Mary finner.

The Secret Garden krympet ikke slik som stolene i Astrid Lindgrens verden gjorde. Den vokste derimot. Og på veien lot den meg se mer av den, se ulike sider som jeg ikke kan huske å ha lagt like godt merke til som liten. Det er en vakker bok, med en idyllisk og fortryllende hage, og en nydelig fortellerstemme.



Kommentarer

Populære innlegg