Råta #2 Ravneringene

Den første boken i serien Ravneringene, Odinsbarn, utkom i 2013. Året etter, utkom Råta, og denne høsten ventes den aller siste boken i den uhyre spennende fantasy-trilogien. Jeg leste Odinsbarn etter å ha vært skeptisk; etter, som mange andre, å ha vært skeptisk til norsk fantasy. I dag kan jeg si at jeg tok feil. Jeg tok så grundig feil en bare kan ta, og Odinsbarn viste meg det så tydelig at det var umulig å protestere. Like etter å ha avsluttet den første boken, kunne jeg sluke oppfølgeren - og den skuffet ikke.

Hirka Halaus er strandet i en verden hun aller helst vil vekk fra, samtidig som hun strever for å forstå den. Verdenen er døende: hun hun ikke sett et eneste levende dyr i skogen, og hun kjenner ikke igjen en enste plante. Vår urbane verden er totalt fremmed for henne. Hun vet ikke hvem hun skal stole på, hva hun skal gjøre, eller om hun i det hele tatt får se Rime igjen, den kjære vennen hun forlot ved portene.


OM BOKEN:
Tittel: Råta
Forfatter: Siri Pettersen
Sider: 492
Alder: 13+
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2014
Min kopi: Leser eks. fra forlaget

I Odinsbarn kastes man rett inn i en verden, hvor fortelleren forventer at du vet hva som skjer. I Råta derimot, er det annerledes. Her kastes man ikke rett inn i det, i den forstand at man allerede har rukket å bli litt kjent med både verden, fortellerstemme og karakterer. Derfor gikk det for meg raskere å komme inn i handlingen da jeg leste denne boken; jeg kjente meg igjen. I Råta møter man den samme fortellerstemmen, og det samme språket. Forfatteren kan riktig nok ikke skille seg ut ved å kaste oss inn i et helt nytt univers, men får anledning til å bruke et annet, utrolig interessant virkemiddel: vi får være en flue på veggen i vår egen verden.

Jeg har alltid vært svak for bøker fortalt fra perspektivet til et barn. Det er noe ærlig over det, som om en verden vi tenker på som komplisert, plukkes litt fra hverandre, og ses på med undring og nysgjerrighet. Ting man ser på som bestemt i stein, normer, vaner, tas fra hverandre bit for bit, og leseren sitter igjen med en oppfatning om at det hverdagslige blir helt absurd. Skjønt Hirka ikke er et lite barn, så er hun uvitende. Hun kjenner ikke den nye verdenen hun har havnet i, og observerer sammen med oss. Det er morsomt, litt frustrerende, og interessant - alt på en gang.

Råta preges mye av gråsoner, for ingenting er enten-eller, svart eller hvitt. Karakterer har ulike sider, tar ulike valg, og det liker jeg. Jeg liker at man ikke med engang kan se hele karakteren, og deres neste skritt. Man møter både nye, og gamle karakterer. Det er karakterer som ikke har forandret seg voldsomt, og det er karakterer man ser i et nytt lys. For meg ble siste nevnte Hirkas svært gode venn, Rime. Bildet mitt av ham begynte å skurre. Jeg så en mann som hadde smakt på makt, og som ikke så ut til å komme altfor godt ut av det. Uten å røpe altfor mye, kan jeg si at jeg er svært spent på hvordan situasjonen utvikler seg videre i den kommende oppfølgeren.

Kommentarer

  1. Er på slutten av Råta nå. Likte Odinsbarn veldig godt og var litt skeptisk til at fortellingen skulle strekkes inn i vår verden, men synes forfatteren får det til å funke veldig bra.

    SvarSlett
    Svar
    1. Odinsbarn var strålende, og Råta også! Som du sier, så fikk forfatteren det til å fungere super fint å flytte handlingen til vår verden :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg