Evna #3 Ravneringene

I skrivende stund, er det nærmere 24 timer siden jeg leste den siste setningen i Evna. 24 timer siden jeg var ferdig med den tredje, og siste boken i den nervepirrende, spennende, og gode norske, fantasy serien, Ravneringene. For 24 timer siden, skulle jeg vinke farvel til Hirka, til Ymslanda, og til ravnene. I et lite øyeblikk, om bare i et knøttlite øyeblikk, trodde jeg at jeg skulle klare det. Jeg skulle sette boken tilbake i bokhyllen, smile litt for meg selv, forså å bevege seg over til den neste, uleste boken. Denne nye boken skulle jeg legge den i vesken, ta den med meg, og lese den med en gang sjansen bød seg. Det ble lettere sagt enn gjort. For ravneringene har lukket seg, og jeg sitter igjen i Ymslanda, uten mulighet til å vende tilbake til vår verden.

Da jeg leste Odinsbarn, møtte jeg meg selv i døren. Jeg hadde lenge gått rundt med en tilsynelatende ubegrunnet oppfatning om at fantasy, og særlig norsk fantasy, ikke var noe for meg. Jeg hadde en oppfatning om at norsk fantasy ikke var komplekst, at det ikke var skrevet for noen over tretten år. Jeg tok grundig feil. Og aldri har det føltes så godt å ta feil. Boken om fremmedfrykt konfronterte meg med fordommer jeg vet jeg ikke var alene om å ha, og for det er jeg evig takknemlig. Jeg ble kastet inn i et nytt, komplekst og spennende univers, som jeg gradvis lærte meg å kjenne. Og da boken var ferdig, var jeg heldig nok til å ha oppfølgeren, Råta, i bokhyllen. Denne kastet jeg meg momentant over, og i det øyeblikket, viste jeg at jeg var hektet. Skikkelig hektet. Denne anmeldelsen er en åpen kjærlighetserklæring til en veldig god serie.

I Evna blir vi kjent med en ny, mørk og hierarkisk verden, hvor svakhet foraktes, og gamle sjeler lengter etter hevn. For ikke å nevne Evna. Det er ingenting de lengter mer etter, enn Evna. Hirka kan ikke annet enn å akseptere den nye tilværelsen. Hun vil tross alt holde både Rime og Ymslanda trygge. Men kanskje er krigen hun prøver å unngå, uungåelig..

OM BOKEN:
Tittel: Evna
Forfatter: Siri Pettersen
Sider: 500
Alder: 13+ (passer for voksne og)
Forlag: Gyldendal
Utgivelse: Oktober 2015// ute nå!
Min kopi: Lesereks.

Hirka er den personen du av og til ønsker å være, den som er kulere enn James Bond, og med et større hjerte enn man skulle tenke mulig. Andre ganger er hun den du minst vil være, den du river deg i håret over, og som tar valg du forstår, men nødvendigvis ikke er enig i, men alt i alt: hun er den personen du alltid vender tilbake til, uansett hva. Hun er annerledes, og forståelsesfull, og modigere enn man skulle trodd ved første øyekast. Hun er dessuten en skikkelig god fortellerstemme, som man vil følge, og vite mer om. Når vi møter Hirka i Evna, har hun åpenbart mer livserfaring enn mange kunne drømme om, har blitt konfrontert med vanskelige situasjoner, og vært på dypt vann. Flere ganger. Kanskje nettopp derfor har hun noen grunnleggende verdier som hun tviholder og verner om. Men selv Hirka må møte seg selv i døren når en krig er i ferd med å bryte ut foran henne, og hun befinner seg i en verden hun kanskje ikke føler seg så velkommen i. 

Universet Siri Pettersen har skapt, er enormt. Det er imponerende, komplekst, og fortsetter å utvide seg i det øyeblikket du tror du kjenner hele. Vi møter tre ulike verdener, alt innen for ett univers. For ikke å nevne det brede personregisteret, som er noe av det jeg liker aller best med Ravneringene. Historien kretser ikke kun rundt hovedkarakterene, men også rundt andre, sterke karakter som tar egne valg, har egne personligheter, egne drømmer, og egne ting å frykte. I hver verden møter man nye karakterer og nye personligheter. Det er enormt interessant å se forskjellene mellom de ulike folkeslagene. Men minst like mye som man ser forskjeller, så ser man store, klare likheter.

Gjennom historien møter vi et svært aktuelt tema: vi ser vi hvordan fremmedfrykt påvirker mange av valgene vi tar. Pettersen utforsker også temaer som tilhørighet og makt. Hva skjer hvis makt lander i gale hender, og hvem har egentlig rett til å eie den? Er det noe du er født med, en jobb du er født til? Eller burde det tilhøre flere? Og hvor er egentlig hjemme? Er det hos familien, eller er det hos den personen du vil dele alt med?

Når man leser en serie, blir man værende i et univers over lenger tid. Man lærer en verden å kjenne, og sett at karakterene er gode, blir man knyttet til dem. Det er tilfellet med Ravneringene. Men hvordan avslutter man en god serie? En prisbelønnet serie, som har fått gode kritikker, og blitt tatt svært godt i mot av en stor fanskare. Hvordan avslutter man en slik serie, samtidig som man yter de andre bøkene rettferdigheten de fortjener? Skjønt det er et vanskelig spørsmål, så har Siri Pettersen funnet et godt svar. Avslutningen er god, og når siste side kom, kunne jeg ikke tenke meg en bedre en. Og dersom du ikke har lest Ravneringene enda, så anbefaler jeg på det sterkeste at du gjør det.

Hirka, tusen takk for tiden vi har hatt sammen.