Mellom verden og meg
"Min sønn." De to første ordene i Coates' "Mellom verden og meg". Fra første stund, blir det klart at denne boken, eller essayet, er skrevet med én bestemt person i tankene, nemlig Ta-Nehisi Coates' femten år gamle sønn, Samori. Vi er mer eller mindre jevnaldrende, jeg og Samori, men man kommer ikke utenom at vi lever forskjellige liv: i to forskjellige land, med ulik bakgrunn, språk og historie, men høyst sannsynlig også med ulike fremtidsprospekter. Gjennom "Mellom verden og meg" stiller den prisbelønte journalisten, Ta-Nehisi spørsmålstegn ved grunnen til at jevnaldrende unge har ulike fremtidsprospekter, hvordan dette er påvirket av noe så gammeldags som "rase", og hva det vil si å være "hvit eller svart", især i dagens USA. For selv om rasisme for lengst er visket ut av lovverket, lever den fortsatt videre i samfunnet. Med kampanjen "black lives matter" friskt i minnet, er "Mellom verden og meg" høyaktuell, interessant og nødvendig.
Ta-Nehisi Coates skriver vakkert, sterkt rått, og ærlig om personlige opplevelser, viktige møter, årsak og virkning. Han henvender seg direkte til sønnen sin, og trekker flere ganger inn Micheal Brown og Eric Garners dødsfall, samtidig som han forteller om dødsfallene og hendelsene som preget sin egen oppvekst. Det er noe sårt over det hele: for mens Coates skriver om sin egen barndom, skriver han også om alt han ønsker for sønnen sin. Og hvordan rasisme fortsatt preger hverdagen.
Tittel: Mellom verden og meg, "Between the World and Me"
Forfatter: Ta-Nehisi Coates
Sider: 177
Org. språk: Engelsk
Utgivelsesår: 2015, norsk utg. 2016
Forlag: Heinesen forlag
Jeg tror det er fort gjort å ha en ydmyk tilnærming til "Mellom verden og meg": å føle at dette er en historie som ikke omhandler deg, og da heller ikke noe som direkte påvirker deg. For ikke bare er dette en bok som rokker ved den amerikanske drømmen, en idé som muligens sporer lenger tilbake enn til setningen "life, liberty and the persuit of happiness," men det er også en bok tar opp et stort og viktig tema. Et tema mange blir ekstra varsomme når de omtaler, for ikke å si noe feil. Nemlig rasisme. Men dersom det er et tema man er ekstra varsom når man omtaler, betyr det at det er ekstra viktig å snakke om det.
Kanskje er det korrekt å ha den ydmyke tilnærmingen til Coates' utgivelse, men jeg har samtidig ingen tro på at Coates' ønske var at kun de som føler at de kan relatere seg til verket, skal uttale seg om det. Gjennom dette personlige essayet, eller brevet, inviterer Coates til samfunnsdebatt. Det er en mulighet man burde benytte. I "Mellom verden og meg" skildres dessuten litt av oppveksten i et lukket samfunn, i en getto. Tar man dagens nyhetsbilde i betraktning, blir roman desto mer aktuell.
Kanskje hvilken tilnærming man har til boken, alt er avgjort i det øyeblikket du velger å omtale "Mellom verden og meg" som noe så personlig som et brev, eller som noe litt mer åpent, et essay. Gjennom boken tar Coates oss med inn i sin egen barndom, i sin egen verden, og lar oss se det han selv har sett: og hvem er leseren da til å dømme, eller kommentere det han forteller oss? Uavhengig av hvordan man ser på boken, og selv om de fleste av oss ikke bor i USA, er rasisme og tanken om "rase" fortsatt et universelt tema. Det betyr at temaet også omhandler dem, som mener at det ikke gjør det. Derfor syntes jeg at "Mellom verden og meg" er en bok som burde leses av alle, uavhengig av bosted, etnisitet og alder. Tatt i betraktning at boken ofte refererer til dødsfall, Micheal Brownes, som også gjorde inntrykk på ungdom i Norge, tror jeg at "Mellom verden og meg" kan være svært interessant å diskutere både på skolen, men også over middagsbordet.
Ta-Nehisi Coates skriver vakkert, sterkt rått, og ærlig om personlige opplevelser, viktige møter, årsak og virkning. Han henvender seg direkte til sønnen sin, og trekker flere ganger inn Micheal Brown og Eric Garners dødsfall, samtidig som han forteller om dødsfallene og hendelsene som preget sin egen oppvekst. Det er noe sårt over det hele: for mens Coates skriver om sin egen barndom, skriver han også om alt han ønsker for sønnen sin. Og hvordan rasisme fortsatt preger hverdagen.
Tittel: Mellom verden og meg, "Between the World and Me" Forfatter: Ta-Nehisi Coates
Sider: 177
Org. språk: Engelsk
Utgivelsesår: 2015, norsk utg. 2016
Forlag: Heinesen forlag
Jeg tror det er fort gjort å ha en ydmyk tilnærming til "Mellom verden og meg": å føle at dette er en historie som ikke omhandler deg, og da heller ikke noe som direkte påvirker deg. For ikke bare er dette en bok som rokker ved den amerikanske drømmen, en idé som muligens sporer lenger tilbake enn til setningen "life, liberty and the persuit of happiness," men det er også en bok tar opp et stort og viktig tema. Et tema mange blir ekstra varsomme når de omtaler, for ikke å si noe feil. Nemlig rasisme. Men dersom det er et tema man er ekstra varsom når man omtaler, betyr det at det er ekstra viktig å snakke om det.
"'Du finnes. Du betyr noe. Du har verdi. Du har all rett til å bruke hettegenseren din, til å spille musikken din så høyt du vil. Du har all rett til å være deg. Og ingen bør hindre deg i å være deg. Du må være deg. Og du skal aldri være redd for å være deg'."
(s. 134)
Kanskje er det korrekt å ha den ydmyke tilnærmingen til Coates' utgivelse, men jeg har samtidig ingen tro på at Coates' ønske var at kun de som føler at de kan relatere seg til verket, skal uttale seg om det. Gjennom dette personlige essayet, eller brevet, inviterer Coates til samfunnsdebatt. Det er en mulighet man burde benytte. I "Mellom verden og meg" skildres dessuten litt av oppveksten i et lukket samfunn, i en getto. Tar man dagens nyhetsbilde i betraktning, blir roman desto mer aktuell.
Kanskje hvilken tilnærming man har til boken, alt er avgjort i det øyeblikket du velger å omtale "Mellom verden og meg" som noe så personlig som et brev, eller som noe litt mer åpent, et essay. Gjennom boken tar Coates oss med inn i sin egen barndom, i sin egen verden, og lar oss se det han selv har sett: og hvem er leseren da til å dømme, eller kommentere det han forteller oss? Uavhengig av hvordan man ser på boken, og selv om de fleste av oss ikke bor i USA, er rasisme og tanken om "rase" fortsatt et universelt tema. Det betyr at temaet også omhandler dem, som mener at det ikke gjør det. Derfor syntes jeg at "Mellom verden og meg" er en bok som burde leses av alle, uavhengig av bosted, etnisitet og alder. Tatt i betraktning at boken ofte refererer til dødsfall, Micheal Brownes, som også gjorde inntrykk på ungdom i Norge, tror jeg at "Mellom verden og meg" kan være svært interessant å diskutere både på skolen, men også over middagsbordet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar