Hamlets aktualitet blant unge

Det siste året har jeg forsøkt å komme på en god tittel til dette innlegget. De aller fleste har vært unødvendige tunge, langstrakte og uten pusterom. Samtidig har de vært svært beskrivende, og fortalt akkurat hva jeg skal snakke om, hva jeg skal skrive om. Det har forsåvidt også endret seg litt det siste året. I starten var jeg ikke engang helt sikkert. Det var i desember i fjor. Jeg hadde akkurat sett Det Norske Teaterets oppsetning av "Hamlet". En moderne oppsetning, med kun et ett typisk "Shakespeare"-kostymet. Da var det Gertrund, Hamlets mor, som bar en stor, tung og overdådig kjole. Men bare i én scene, i et lite øyeblikk. Det er morsomt å gå på teater, for man kommer ut av salen med en følelse av at man har blitt mye klokere. Alle inntrykkene, refleksjonene og tankene er så sterke. Ikke bare i øyeblikket, men i den første uken etterpå, og uken deretter. Da husker man akkurat hva som gjorde inntrykk på en, hva man likte, og hvorfor. Man kan forklare hvorfor alle i hele verden burde se stykket, hvorfor menneskeheten er som avhengig av det, og hvorfor verden ville blitt et bedre sted om alle hadde sett det. Om alle viste nøyaktig hvordan akkurat denne oppsetningen hadde vært, om alle hadde gått ut av den samme salen, bitte litt klokere. Alle som en. Men jeg skrev ikke om stykket den første uken, og ikke den andre heller. Den tredje uken kom, så den første måneden. Den ble raskt fordoblet, så to til. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å vurdere en tittel, men skrive, nei, det hadde jeg ikke gjort. For det som skjer etter en stund, etter et par uker og noen ekstra dager, så husker man ikke lenger hva som gjorde inntrykk. Man husker bare den boblende følelsen av nyvunnet kunnskap og forståelse. Nesten som om man hadde knekt universets uløste koder, jo klisjé som det enn kan høres ut.

Noen måneder senere kom jeg opp med tittelen "Hamlets aktualitet blant unge." I parentes hadde jeg planlagt å skrive "og andre spennende titler". For en spennende tittel, det skulle jeg ikke skryte på meg at det var. Ikke fengende, ikke interessant. Men svært beskrivende. Jeg lo litt for meg selv, mens jeg tenkte på den rimelig håpløse tittelen. For med en slik tittel, ville man jo ikke nå ut til noen. Jeg ville knapt nå ut til meg selv. Selv den mest ihugge leser ville heve med øyenbrynene, se på tittelbildet, for så å bla videre. Da når man ikke ut til de man ønsker å nå. For det jeg ønsker å skrive om, det jeg har hatt lyst til å skrive om siden desember i fjor, er hvorfor Shakespeare ikke trenger å være kjedelig. I alle fall ikke for ungdom.

Ikke lenge etter at jeg hadde sett stykket, fant jeg den nynorske oversettelsen av Hamlet. Jeg hadde allerede begynt å lese den på engelsk, samtidig som jeg hørte på stykket som radioteater. Men mest av alt, hadde jeg lyst til å lese det på nynorsk. Jeg er fremdeles litt skeptisk til Shakespeare på bokmål, ikke fordi det ikke har blitt gjort bra, men fordi jeg tror det er enda bedre på nynorsk. Å oversette Shakespeare til moderne engelsk kan være interessant det, men med det gamle språket, forsvinner litt av opplevelsen. På en måte er det litt det samme å lese stykket på bokmål fremfor nynorsk. Men da handler det om hvorfor man leser det. For en omskrivning til moderne engelsk ville skrellet ned stykket, gjort det enklere å lese og kanskje mer umiddelbart aktuelt. Det ville virket mindre overdådig. I og med at bokmål er skriftspråket mitt, virker nynorsk (helt ufrivillig) litt overdådig. Nesten litt som å lese Hamlet på Shakespeares engelsk. Leser man Shakespeare for språkets skyld, eller for historien og karakterene i dem? Jeg elsker språk, gode vendinger og morsomme formuleringer. Men enda høyere enn språk, elsker jeg tekster hvor menneskets natur skinner gjennom. Og det gjør det i Hamlet, om det er det man leser etter.

I oppsetningen jeg så, var rekvisittene minimalistiske, noe som fungerer på samme måte som om man skulle forenklet språket. Da er det ikke det "overflødige" (subjektivt sett), som er i fokus, men handlingen. Hamlet er en fortelling med allusjoner til det første brødre mordet. Det er en fortelling om forsoning, en onkel som har drept, og en nevø som ikke tar et liv mens det planlagte ofret ber. Sånn sett er Hamlet en fortelling om menneskelighet. Samtidig er det en fortelling hvor ting ikke blir forsonet, ikke før flere har falt, og kun to karakterer lever.

Hvordan kan Hamlet da være aktuell for ungdom? Tittelen sier tross alt at det egentlig var det jeg skulle skrive om. Hamlet er en fortelling om mennesker som blir formet etter omstendighetene og samfunnet rundt dem. Jeg tror at det blir tydeligere hvorfor Hamlet fremdeles er aktuell, når man ser på samfunnet og maktkampene. I Hamlet misbruker kong Claudius, Hamlets onkel, makten. Som Edvard Hoem påpeker i den nynorske omsettingen, er ikke dette et ukjent fenomen i dagens samfunn. Makt som blir utnyttet. Kanskje det kan være interessant å lese om?

På fredag så jeg oppsetningen av "En mann ved navn Ove". Der var det én setning som jeg bet meg merke i, da Ove snakket med en av Sonja, hans avdøde kones, tidligere elever. Den nå voksne eleven sa: "Hun (Sonja) fikk meg til å lese Shakespeare. Jeg viste ikke engang at jeg kunne lese." Sonjas elever endte opp med å like Shakespeare. Kanskje kan du, eller en annen du kjenner, også gjør det. For Hamlet, og Shakespeare, er aktuelt, så lenge man er villig til å vurdere å lese det.