Bli hvis du kan, reis hvis du må

Noen bøker er fryktelig vanskelig å definere. Det er ikke vanskelig å si nøyaktig hva boken handler om, for det baserer seg på fakta. Man kan ramse opp karakterenes navn, alder, bosted, foreldre og nærmeste familie, og det nærmest i blindet. Men slike bøker handler sjeldent om fakta - og det er der boken blir vanskelig å definere. Plutselig handler den om følelser, tanker, relasjoner og opplevelser. De handler ikke om gatenavnet, men følelsene som skildres og utspiller seg der - og aller viktigst, hva leseren sitter igjen med. Problemet utspilles sjeldent når bøkene er lette og lystige, og handlingen hverdagslig, skjønt disse bøkene uten tvil har en stor underholdningsverdi. Likevel tørr jeg påstå at det er i utvekslingen mellom "vanskelige" bøker og leseren, at den virkelige støkken settes. Når boken blir virkelig hverdagslig, og det i aller beste forstand, blir den nærmest vanskelig å fordøye. Skjønt det skildres hendelser og avgjørelser som ikke direkte har preget alle, så skildres det ting som kan prege alle. I enkelte tilfeller også følelser som før eller senere vil ta oss igjen. Alle som en.

I "Bli hvis du kan, reis hvis du må" blir død, sorg og fortvilelse enten blandet med en tragedie, eller dannet av en. Det vi kjenner igjen fra vår egen hverdag blandes med noe større, noe som kan skje, selv om det føles langt unna og resultatet bli fjern virkelighet. Dermed kan man kalle romanen høyst hverdagslig, unik og skremmende.


Helga Flatland debuterte med "Bli hvis du kan, reis hvis du må" i 2010. For denne bragden ble hun tildelt ungdommens kritikerpris. Romanen utspiller seg i et lite lokalsamfunn som har flere utflyttere enn innflyttere. Vi møter en guttegjeng fra lokal skolen, Tarjei, Trygve og Kristian, som bestemmer seg for å bli med de norske styrkene til Afghanistan. Familiene sitter igjen med ett nervepirrende spørsmål: Hvorfor? Men spørsmålet bringer opp flere nye spørsmål, enn svar. Hvorfor dro de? Hva kunne ha blitt gjort annerledes? "Reis hvis du kan, bli hvis du må" er en bok om desperasjon og depresjon, om oppvekst, familie og homofili. Men mest av alt er det en roman om det å bli akseptert, både av andre og seg selv.

Flatland benytter seg av et interessant fortellergrep, når hun lar fire ulike karakterer få hver sin del som forteller. Mens vi i de to kapitlene om Tarjei og Trygve blir bedre kjent med guttene og deres tanker, er det helt nødvendig å følge historien fra Karin og Jon Olavs perspektiver. På denne måten opplever man historiene i flere "lag". Fremfor å bare høre guttenes tanker og syn, gir Flatland leserne en gylden mulighet til å oppleve tragedien på tilsvarende måte som resten av lokalsamfunnet.

"Bli hvis du kan, reis hvis du må" drives frem både av stemningen og karakterene. Stemningen, med  den felles-følte desperasjonen og sorgen, rammer inn fortellingen, mens karakterene øker lesegleden. Samtidig kan man argumentere for at det i større grad er stemningen, fremfor karakterene som gjør romanen interessant. Stemningen er så dominerende at man trolig kunne byttet ut karakterene, uten å endre rammen rundt. Dette gir forfatteren mulighet til å bygge videre på universet. Og det har hun gjort, for "Bli hvis du kan, reis hvis du må" er bare den første boken i en serie.

Innledningsvis skrev jeg at det kan være vanskelig å lese en roman, når stemningen i stor grad er dyster. Skjønt det skal nevnes at Helga Flatland skriver varmt om såre temaer, så er det tidvis svært trist og dyster lesning. Det må man i midlertid regne med. Likevel knyttet jeg meg ikke ordentlig til alle karakterene, noe som førte til at det på noen titals sider føltes stillestående. Kommer jeg til å lese oppfølgerne? Trolig ikke, men jeg holder muligheten åpen.

Det må likevel presiseres at "Bli hvis du kan, reis hvis du må" har svært mange gode kvaliteter. Flatland har skrevet en sterk debut som skildrer alvorlige fødselsdepresjoner, og utviklingen i relasjoner mellom foreldre og barn. Ikke bare er temaene svært interessante, men forfatteren benytter seg av spennende virkemidler for å formidle dem. Leserne blir ikke kun punktvis forklart hvordan utviklingen skjer, men opplever det i praksis. Kan et dårlig forhold til foreldre ha vært grunnen til at guttene dro? Spør Flatland. Mens enkelte karakterene ønsker å reise er det andre som blir. Hvorfor? Eller som tittelen tilsier: hvorfor er det noen karakterer som reise?

Hvor vidt "Bli hvis du kan, reis hvis du må" er politisk, blir et underliggende spørsmål gjennom hele romanen. Mens det for én av guttene gir fullstendig mening å reise til Afghanistan, virker det som om resten av guttene bare "dulter etter". Denne tanken legges likevel til side når en av guttene kritisk spør "Skal vi kjempe noen andres krig?" Det retoriske spørsmålet blir likevel skjøvet under teppet sekunder senere. Jeg vil ikke kalle roman utpreget politisk. De politiske spørsmålene står aldri i sentrum, selv ikke når de kretser rundt. Det er snarere en roman relasjoner, om ungdom og det å bli eldre, men også om hvordan et lokalsamfunn er knyttet sammen - ufrivillig eller ei.


Kommentarer

  1. Moren min anbefalte alle disse bøkene, hun har samleutgaven i pocket, og hun var veldig begeistret. Flott omtale du har skrevet, en dag skal jeg nok få med meg denne boka. Så får vi se om resten følger etter, eller om det holder med denne ene :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Jeg synes det var en veldig fin bok :)

      Ha en fortsatt fin kveld videre! Aurora

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg