As You Like It -- en ettermiddag med Shakespeare


Jeg har tidligere skrevet om moderne oppsetninger av Shakespeare, henholdsvis Romeo og Juliet og Hamlet, som jeg begge så på det norske teateret i 2015-2016. Felles for de to oppsetningene, var det minimalistiske sceneoppsettet: I Romeo og Juliet bevegde skuespillerene seg rundt i noe som lignet et klatrestativ i ubehandlet treverk, i Hamlet var scenen åpen og mørk, med unntak av enkelte rekvisitter i de scene det måtte være nødvendig. Når det måtte være nødvendig. På mange måter er det også et viktig begrep i Nationaltheaterets oppsetning av Shakespeares pastorale komedie, As You Like It, også kjent som Som dere vil. Det som i midlertidig skiller denne Shakespeare oppsetningen fra de to forrige gående, for utenom sjanger, er at der Hamlet og Romeo og Juliet enklere formidles med minimalistiske scener, vil As You Like It enklere forstås når scenen er noe litt utenom det vanlige: Når scenen er stor, bråkete, men samtidig liten. I det hele tatt litt som et IKEA byggesett: Den har alt du trenger, tar akkurat passe tid å forstå, samtidig som den er veldig brukbar. For ikke å nevne at den består av flere deler. Og det skal vanskelig gjøres å se vekk fra ironien i det hele: For mens Rosalind, en av stykkets hovedkarakterer, sier at for mye av noe uten unntak blir vanskelig, så sies disse ordene fra en scene som overgår det aller meste. Kanskje man da kan si at Rosalinds siterbare replikk har minst ett unntak: Shakespeare. I møte med Shakespeares prosa virker det tidvis nødvendig å utfordre litt, å komme med noe nytt, noe som kan utfordre øyet og tankene -- og det er akkurat det Nasjonaltheateret mestrer med denne produksjonen av "As You Like It." Det lekne blåser liv i teksten, og dersom det noen gang skulle ha vært noe tvil, sitter salen igjen med en overbevisning om at Shakespeare, Shakespeare er aktuell. 

Det har blitt argumentert for at "As You Like It" nærmest hører enda mer hjemme i det 21. århundre enn i det sekstende -- dette spiller Nationaltheateret klokt videre på, ved å fokusere på kjønn og identitet. Hovedtemaene i "As You Like It" er i stor grad knyttet til det å være undertrykket, det å bli holdt nede, enten av omgivelsene -- eller kanskje av klærne man har på seg. Gjennom Rosalind argumenterer Shakespeare for at endring av omgivelsene, gir en frihet til å være en annen versjon av seg selv: Rosalind går fra å være hertugens datter i rosa kjoler til gutten Gayemedes i skogen. Kledd i en manns klær, kan Rosalind erte og pirke på Orlando, som har falt hodestups for hennes virkelige-seg. Eller har han det? Den virkelige henne? I essaysamlingen "Å leve med Shakespeare" argumenterer Inger Merete Hobbelstad for at Rosalind har all grunn til å være skeptisk: Orlando skriver kjærlighetsdikt og snakker slik en forelsket forventes å gjøre -- han forelsker seg etter boken, og kanskje føller han boken litt for pliktfult. Gayemedes og Orlando blir derimot venner, og Rosalind får slik muligheten til å finne ut om hun virkelig liker ham -- eller om det er best å holde seg unna. Salen vil trolig kjenne seg mer igjen i den prøvende og skeptiske Rosalind, enn den tilsynelatende naive Julie. Eller kanskje det til syvende og sist kommer an på hvilket livsstadiet man befinner seg på. 

Shakespeares karakterer endrer seg i det øyeblikket de kommer vekk fra hoffet. Er det moderne mennesket også fanget av et slags "hoff" -- eller er vi heller begrenset av en rekke mindre hoff, spredt på ulike steder og preget av mindre synelige, men likevel tilstedeværende, begrensninger? Jeg har mistet telling over hvor mange ganger diskusjoner om mennesker og skiftende personligheter, har kommet opp i fag på skolen. Mens enkelte argumenterer for at de alltid er den samme personen, innrømmer andre villig at de snakker annerledes og oppfører seg ulikt, med forskjellige personer. Andre igjen legger sin lit til at hendelser er situasjonsbetinget: Hvis noe negativt skjer ett sted, vil det ikke nødvendigvis skje et annet sted: Det avhenger av stedet, og ikke personen. I en av sine romaner svarer fantasyforfatteren Neil Gaiman dette med at man alltid har seg selv med seg. Da handler de ikke like mye om stedet, somd et avhenger av personen. Lignenede diskusjoner finner man i Greens "Paper Towns," som lå lenge på bestselger listene. Når Shakespeares tematikk, om enn i ulike varianter, går igjen i ungdomslitteraturen, blir det vanskelig å hevde at "As You Like It" er utdatert. Det virker snarere desto mer aktuelt. 



Fremfor å åpne hele produksjonen med den kjente "All the world is a stage" åpnes oppsetningen noe interessant med at hoffnarren Tochstone sier "To be or not to be" Valget er påfallende, men underholdende -- og kanskje nødvendig. Jeg så "As You Like It" på et arrangement i regi av den kulturelle skolesekken. Salens gjennomsnittalder hadde sunket drastisk, og var i stor grad preget av videreågende elever. Skjønt "All the world is a stage" utvilsomt er kjent, så vil jeg hevde at den overgås av "To be or not to be" -- i alle fall i ungdommers tilfelle. Fra første øyeblikk er ungdommens oppmerksomhet fanget, og stykket kan begynne. Det var underveis en del uroligheter fra salen: Elever som lekte sportskommentatorer og teaterkritikker om hverandre. Men det er greit. I bunn og grunn er (nesten) alt greit. Så lenge stykket fengsler, og skuespillerne trollbinder. I små øyeblikk fantaserte jeg at jeg befant meg i the Globe, hvor man skulle se langt etter teateretikkete slik vi kjenner den per dags dato: Folk snakket, spiste, bråkte, lo og levde seg inn i stykket. Og hvem skulle ha trodd at Shakespeares aktualitet skulle bli styrket, eller illustrert, av elever på videregående..

På samme måte som Mercutio i Det norske teaterets "Romeo og Julie" oppsetning fengler publikum, kommuniserer Touchstone i "As You Like it" direkte med publikum -- både symbolsk, og med ord. Hver scene er lukket av små scenegardiner: Det er Touchstone som trekker gardinen til side, og inviterer tilskuerne med inn i Shakespeares verden. Produksjonen er underholdende med små stikk til Trumps valgkamp, kommentarer om biler ála 2017, og ikke minst "I'm Loving It" klistret utover scenen. Resultatet blir en høyaktuell aften med diskusjoner knyttet til identitet, kjønn og personligheter. 


Bildene er lånt fra Nationaltheateret -- det er jo tross alt ikke lov til å ta bilder under forestillingen.

Kommentarer

  1. åh, dette likte jeg! har først denne høsten lest shakespeare, er fersk engelskstudent. Det som virkelig var gøy var at jeg leste kurt vonneguts "hocus pocus" samtidig, som refererte til noe jeg hadde lest i othello dagen før!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig! Å være engelskstudent høres helt herlig ut! Takk fot tips om Vonneguts + Othello, tror jeg må lese begge deler selv :) Det er alltid en helt fantastisk følelse å kunne finne relevante referanser i litteratur man alt har lest (og særlig når det er Shakespeare).

      Ha en strålende helg!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg