Å lese uten å skrive -- å være uten identitet


Å lese og skrive, kan sies fort. Man trenger ikke engang å trekke pusten. "Å skrive og lese" -- eller "Åskriveoglese". Begge deler fungerer like fint, for ordene er så like: De kan svelges, de kan strekkes ut. De er så like, de to. Ikke i oppbygning, men i betydning. Jeg leser anerledes enn det jeg gjorde før jeg begynte å skrive om bøker: Jeg leser mer analytisk, mer kritisk, jeg vier mer tid til hver eneste bok. For når permen lukkes, lever boken videre i sinnet: Hver bok skal analyseres og gjennomgås, helt til man omsider sitter igjen med et helhetlig inntrykk. Jeg skriver også annerledes enn det jeg gjorde for fem år siden, da jeg begynte å blogge -- og jeg skriver annerledes enn det jeg gjorde i fjor. Og det er ikke så rart: Alt er i endring, alt er litt dynamisk.

Dette er egentlig ikke en personligblogg, i den forstand at jeg ikke utleverer store aspekter ved livet mitt, skriver om det som hender meg og mine kjære, eller om den gode kaffen jeg drakk på den kafeen, den som ligger på hjørnet i gaten med det obskure navnet og de morsomme skiltene -- og det kommer heller aldri til å bli det. Den bærer likevel et slags preg av å handle om noe personlig. For det å lese er og blir en subjektiv aktivitet, og ingen sekk med analytiske ferdigheter kan, eller bør endre på det. I all fremodighet vil jeg råde den som i det hele tatt forsøker, å gi opp med en gang. Det er ikke verdt det. Bøker skal være personlige: Personlige og subjektive med et snev av kildekritikk. Man kan ikke skrive kritisk om bøker dersom alt er subjektivt, men man kan heller ikke skrive fengslende dersom alt er analytisk. Det analytiske og det subjektive skal fylle hverandre ut, fremstå som en helhet, og ikke skinne gjennom som to sterke motpoler. Tesen får nesten et noe ironisk undertone, og det helt ufrivillig: Jeg følger nesten ikke noen planlagte oppsett når jeg anmelder bøker, har de siste månedene latt tankene flyte og setningene sirkle seg rundt (og ikke om) det jeg har lest. I det hele tatt, har anmeldelsene jeg har forsøkt å skrive, fremstått mer som korte tekster, korte essayistiske innslag, snarere enn velkomponerte, analytiske anmeldelser. Og dersom det er en forskjell i de to ordene, så har jeg skrevet omtaler, og ikke anmeldelser -- og det har jo vært ganske så underholdende.


Jeg elsker å lese og skrive om det jeg leser. Jeg elsker å dele tankene mine, og uttrykke meg gjennom ord. Til syvende og sist brukes det samme alfabetet i bøkene du leser, som i ordene du tenker -- og det er ganske fantastisk. Jeg elsker å bruke ordene jeg kan, og begrepene jeg ikke helt har kontroll på til å formidle alt det flotte jeg leser -- og dermed også opplever. Det har vært stille på bloggen min i år, og stille i hyllen min. Da jeg fikk senebetennelser i hånden. og rett og slett ikke kunne skrive skjedde det nærmest automatisk: Det var ikke planlagt, men burde heller ikke ha vært sjokkerende. Da jeg ikke kunne skrive, ikke kunne formulere tanker eller dele leseopplevelser, forsvant lysten til å lese. (Og hvor pompøst det enn måtte høres ut): Jeg ønsket ikke å lese noe jeg bare kunne oppleve halvveis, eller en bok jeg ikke hadde anledning å vie tid, ord og krefter til. Da lot jeg heller være. Og selv om det er frustrerende å se på "Goodreads" utfordringen som aldri helt gikk helt slik som den skulle, så gleder jeg meg til å lese og skrive om alle de flotte historiene jeg har hatt på vent. Og jeg gleder meg -- gjett om jeg gleder meg, til å fortelle om opplevelsene mine. Mine personlige opplever. I bøkene jeg leser.

Det skal ikke dermed sies at det å anmelde bøker er den rette måten å lese på: Når man sier at bøker er subjektive, innsinuerer man også at det ikke finnes en rett måte å lese på. Det subjektive er unikt og spesielt for hver og en. Det finnes heller ikke én bestemt måte å skrive om bøker: Til det er menneskene, og de mange bøkene, for unike, for annerledes -- dét synes jeg er vakkert. For meg blir det å lese uten å skrive som å være uten identitet, å bare være. Og jeg synes begge deler høres ut som en like dårlig idé.

Kommentarer

  1. Du skriver så vakkert, det er en fryd å lese. Jeg skjønner helt hva du mener, og har det likt selv. Det beste med å lese er jo tross alt å kunne dele opplevelsen med andre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen, tusen takk!! Det betyr utrolig mye at du sier det -- virkelig! Det har vært veldig fascinerende å se hvordan lesing og skriving gradvis har blitt så tett knytett opp til hverandre at jeg ikke lengre klarer å skille den ene aktiviteten fra den andre.

      (husket jeg å si takk? Sier det igjen: takk!)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg