(Selv om) Hamlet sa det vakrere


("Selv om Hamlet sa det vakrere" av Henry Parland, Flammeforlag 2015, 112 sider, etterspurt anmeldereks. fra forlaget, og en liten takk til mamma som skrev mens jeg dikterte, og det kanskje til og med i dobbelforstand)

Jeg har lest lite poesi, og derfor skrevet tilsvarende lite om det; Jeg kan dermed ikke uttale meg om Parlands diktsamling som en kvalifisert leser men snarere som et følsomt, leseglad menneske. Og kanskje det, om enn i svært uformelle settinger, kan være et helt greit utgangspunkt. "(Selv om) Hamlet sa det vakrere" er en samling veloverveide ord som gir en egen stemning: Det er melankolsk, det er dystert, det er tidvis vakkert, tidvis regelrett trist, ofte uvvist -- men, eller kanskje derfor, er det verdt å lese. Jeg plukket opp diktsamlingen fordi jeg elsker Hamlet, men først og fremst fordi jeg elsker tittelen. Det er en slik tittel man innerst inne kunne ønske man hadde kommet på selv, men som man aller mest bare er glad eksisterer. I dag kan jeg ikke eniges om hva jeg finner mest av i Parland: Ophelias forvirring og usikkerhet, eller Hamlets dystre refleksjoner med vitt og kunst. Knappen faller trolig på Ophelia. Når jeg leser Parland, oser det av sårbarhet -- men det kan man kanskje diskuteres at finnes i Hamlet og. Det skal riktig nok sies at Parland ikke selv ga samlingen navn, da den utkom posthum (skjønt det sjeldent er en selvsagt konsekvens).

Parland virker svært opptatt av det dynamiske: Alt skal bevege seg fremover, enten det er døden (her representert uten hode), smokinger og tidvis bein -- mer enn gjerne i en kombinasjon av de tre. Han fremstår også svært fascinert av en gudeskikkelse, som han forsøker å sette inn i en ny verden: Det er en modernisert fremstilling, gjemt mellom linjer om en himmel, et eventuelt helvete, og ikke minst blant det materielle. Oftere enn Gud nevnes, nevnes nemlig biler og bein. Samtidig kretser diktsamlingen i større grad rundt bestemte hendelser eller konkrete følelser: Det kan nesten føles litt som å se en kortfilm. Det er nærmest noe filmatisk over det hele, slik Edvard Hoem påpeker i denne utgavens etterord. Førstenevnte trekker også frem likheten mellom Parlands stemme og tone, og den "tidstypiske Ernest Hemingway". Og det er forståelig: Parlands diktning er så saklig og følelsene så subtile at den kan minne om notiser i avisene. Omtrent like korte er de også. Parland settes i midlertidig ikke kun inn i Hemingways gode selskap, men sammenlignes gjerne med Oscar Wilde. Sammenligningen kan ved første øyekast virke nogen lunde søkt: Med Wildes lyriske beskrivelser er man så langt unna Hemingways knappe stil, og Parlands sakelighet. Om man legger vekt på Parlands vittigheter, og den noe steriotypiske "dandyiske" fremtoningen som Wilde gjerne var kjent for, blir derimot likheten klarere. I det vittige kan man kanskje også sende et nikk til tittelens Hamlet.

Henry Parland døde fortidlig, kun 22 år gammel. Man kan ikke i fult alvor si: "Så trist at han døde så tidlig, han skrev jo så godt!" For det stemmer ikke. Det er ikke trist fordi en forfatter, poet eller maler skylder oss noe, ikke fordi han eller hun skyldte livet noe -- det handler ikke om å skylde noen, noe -- men fordi han var menneske. Samtidig, selv om paradoksen er slående og skriker som en tekoker, så hadde det vært veldig fint med flere Henry Parland-diktsamlinger. Dét er det vanskelig å sno seg unna. For jeg likte Parland. Jeg likte de finurlige skildringene, beskrivelsene av forkjølelse i "Nå er jeg blitt forkjølet igjen" og det dystre i "En banal tanke"; Jeg likte den lavmælte sårbarhten som i lengden nesten føltes kvelende, jeg likte stemmen hans, og sitter mest av alt igjen med et ønske, eller lengsel etter mer. Og det finnes trolig mer. I det siste etterordet står det at kun 200 av 300 dikt er med i denne samlingene. Jeg er bare redd jeg må lære meg finsk først (Eller forhåpentligvis svensk, la oss legge en knapp på svensk.)

..Og selv om Hamlet sa ting vakkert, så sier Parland mye vakkert selv.



Kommentarer

Populære innlegg