Hva ville Johannes gjort?



Jeg har lest flere barndomsskildringer de siste årene: Jeg trives med det nostalgiske og ofte minimalistiske språket som virker som en gjenganger i mye nyere, norsk litteratur. Samtidig er det ofte duket for lun humor, underholdende tilbakeblikk, så samt som et barnslig alvor i møte med en rekke vanskeligere temaer. Jeg har derimot lest lite om religion, skjønt det er uvisst om det er fordi jeg ikke aktivt har oppsøkt temaet, eller rett og slett fordi det forekommer sjeldnere. Om sistenevnte er forklaringen, kan det kanskje ikke sies å være direkte overraskende: I vårt sekulariserte samfunn er religion, slik læreboken min i Historie og Filosofi poengterte, i større grad blitt en privatsak. Tro er i større grad noe enkeltmennesket holder på med: I noens øyne personlig vekst, i noen helt naturlig, i andres, underlig. Dersom tro som privatsak ikke er forklaringen på hvorfor jeg sjeldent møter religion i litteratur, så må det handle om at jeg ikke aktivit oppsøker det -- men dersom man er nødt til å aktivt oppsøke noe, for å møte det, så kan trolig det tolkes som bevis på første nevnte: At det skrives lite om i norsk samtidslitteratur. Og det er kanskje her Thomas Espeviks debutroman, "Hva ville Johannes gjort?" skiller seg skarpt fra andre barndomsskildringer jeg tidligere har lest: Den preges sterkt av hovedkarakterens tro. Religion gjennomsyrer boken, i den forstand at Johannes møter religion både innenfor husets fire vegger, og innen deler av lokalsamfunent. Da hjemmet og lokalssamfunnet preger Johannes' oppvekst, sitter vi igjen med en barndomsskildring om tro og religion. 

Som voksen ser Johannes tilbake på en rampete barndom, og forsøker gjennom ulike tilbakeblikk å forstå troens innvirkning på ham selv. I disse møter vi en ung gutt med noe manglende empati, og et  nærmest barnslig verdensbilde. Formuleringen "et barnslig verdensbilde" knyttes ikke nødvendigvis opp mot religion, og skiller seg dermed heller ikke markant fra andre barndomsskildringer: Verdensbildet må heller knyttes opp til barnets forhold til eksterne hendelser, til det andre sier, handlingene man ikke styrer, og konsekvensene ens egne får. Konklusjonen ligger allerede i selve begrepet "barnslig": Det er som et barn, slik barnet vil forstå. Det vil se konturene av hendelser, men ikke nødvendigvis forstå hva som fyller omrissene. Barnets virkelighetsoppfatning preger naturlig nok også de rampete og tidvis grusomme pekene Johannes finner på: Alt antydes slik at den voksne leser forstår innholdet i omrisset, mens barnet som selv gjennomfører handlingene sliter med det samme. 


Det er et skarpt skille mellom den unge, uempatiske og tidvis naive Johannes, og den voksne som både er innsiktsfull og selvranskende. En selvraskende voksenkarakter kan kanskje samtidig sies å være selve premisset for fortellingen: Det ville trolig ellers vært uaktuelt for protagonisten å lete i barndommen for forklaring og forståelse av religion. Samtidig kunne barndomsminnene fort fremstått unyanserte uten den skarpe kontrasten mellom den unge og den gamle Johannes. Slik blir også "Hva ville Johannes gjort?", hvis tittel muligens også kan sies å være begrunnet i selvraskelse, sies å være fullt like mye en barndomsskildring som en skildring av overgangen til det voksne: Ikke til det litt voksne, eller til det gamle, men til det midt i mellom, til tiden man får barn og slår seg til ro. Hvordan skal livet leves, og hva ville foreldrene og lokalsamfunnet tenkt? "Hva ville Johannes gjort?" blir fult like mye: "Hva ville de andre sagt?" Skjønt det ikke kommenteres direkte, later de andre i Johannes' verden til å ha en bokstavtro. Da dette ikke spesifiseres nærmere, blir det for upresist å omtale "Hva ville Johannes gjort?" som en bok om kristendom, om teologi. Det blir snarere en bok om hvordan den personlige troen preger både enkeltmennesket og samfunnet -- og dét tror jeg vil appellere godt til flere lesere. 

Med lunt språk, barnslig ironi og mørk humor, skildrer Espevik barndommen minst like godt som voksenlivet, og blir med det en velutført barndomsrefleksjon. Spørsmål knyttet til troens innvirkning gir samtidig boken en ekstra dimensjon: Det skiller seg skarpt ut, hvilket den eldre Johannes også synes klar over når han med undring beskriver barnet som nysgjerrig spør læreren rett ut: "Er du kristen?" I barnets verden er ikke religion en privatsak, slik det synes å være i dagens samfunn. Kanskje er det også grunnen til at jeg ikke har møtt det oftere i samtidslitteraturen. Eller kanskje jeg rett og slett ikke har lett. 

("Hva ville Johannes gjort?" av Thomas Espevik, Flamme Forlag, 130 sider, leseeksemplar fra forlaget, takk til mamma som skrev deler mens jeg dikterte) 

Kommentarer

  1. Espevik er en god forfatter, og jeg har tidligere lest en del av hans poesi (om man kan kalle det det, det er veldig poetisk og korte tekster i alle fall) og det likte jeg veldig. Denne romanen vet jeg likevel ikke om jeg ville lest. Jeg finner religion fascinerende, og har all respekt for de som er troende, men jeg tror kanskje jeg hadde lest meg mett på denne romanen før jeg kom særlig langt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det har jeg stor forståelse for! Og man trenger tross alt ikke å lese om alt, selvom temaet i seg selv kan være fascinerende. Spennende bok til samtale, men det ville muligens krevd til tålmodighet om man ikke er interessert i å lese mye om temaet (og da finnes det kanskje mange andre bøker å bruke tiden sin på?)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg