Mathilda av Mary Shelley


(Mathilda av Mary Shelley, Penguin Classics, utgitt første gang 1946, 128 sider, privat utgave)

I Romantic Outlaws, dobbeltbiografien om Mary Shelley og Mary Wollstonecraft ført i penn av Charlotte Gordo, skildres en periode i Mary Shelleys forfatterskap hvor hun skrev side om side med mannen Percy Shelley og den notoriske poeten Lord Byron. Mens Mary skrev i et rom, skrev Percy i naborommet, og Byron i etasjen like over. Det er nesten vanskelig å ikke smile, kanskje til og med humre, når man ser for seg et hus fylt med litterære genier. Ikke fordi tanken i seg selv er pussig, men snarere fordi det var så mange av dem, på ett og samme sted -- og det hele føles litt surrealistisk, nesten litt pussig likevel. Mens de skrev, diskuterte de trolig, viste tekstene til heverandre og tok i mot konstruktiv kritikk: Mary leste Percys tekster samtidig som hun rettet Byrons. I den sammenhengen synes det ikke usannsynelig at de tre romantikerne alle skulle skrive tekster som angriper "Oedipus"-problemet kjent fra myten med samme navn.  Infallsvinklene beskrives likevel som ulike, for mens Byron skrev om incest mellom søsken rettet både Mary og Percy blikkene mot fordreide relasjoner mellom barn og forelder. Det er en slik relasjon som beskrives i Mathilda, Mary Shelleys gotiske fortelling som med sine 110 sider nærmest er for lang til å kalles en novelle og for kort til å kalles en roman. Skrevet som et lengre brev til en nær venn, skildres Mathilda en ensom barndom og et mørkt voksenliv: etter morens død ble hun sendt vekk til en arrogant tante, mens faren reiste jorden rundt uten å vende hjem. Da faren, seksten år senere, plutselig vender hjem igjen bærer han en mørk hemmelighet som snart splitter den gjenforente familien. Relasjonen som aldri fikk grobunn er for alvor dømt til å mislykkes. 



Med hyppige naturskildringer, regnet som øser ned over gjengrodde enger, gamle hus og dystre kvelder, råder det ingen tvil om at boken ble skrevet på attenhundretallet. I sammenligning synes selv Frankenstein lite romantisk. Likhetene verken begynner eller slutter med det romantiske, for slik Charlotte Gordon skriver i Romantic Outlaws, har begge bøkene blitt beskyldt for å være selvbiografiske. I Mathildas tilfelle er det da ikke med tanke på Oedipus-problemet, men heller i forhold til karkaterene: Mathilda har blitt regnet som Mary Shelley, Mathildas far som Godwin og Mathildas nære venn poeten Shelley. Tilbakelent sitter jeg, husker høstens diskusjon om virkelighetslitteratur, og undres ved om Mathilda selv kan kalles subtil virkelighetslitterautren. Tankeeksperimenter til side, så behøver ikke novellen å leses i lys av forfatterens liv og virke, skjønt det utvilsom, i dette tilfellet, kan gjøre leseopplevelsen enda mer interessant. Med språkelig eleganse skildrer Mary Shelley ensomhet, død, anger og dyp skyldfølelse. Karakterenes følelser gjenspeiles i den ukontrollerbare naturen, samt i litteraturen: Heltinnens navn er hentet fra Dantes Inferno, og det "stormende og ukontrollerbare" synes nesten bekreftet. Det er et inferno av følelser. 

Det er temaet, i større grad enn handling og spenningskurve, som er novellens styrke. Mary Shelley tar, i tråd med sin litteræreperiode, tak i Oedipus-problemet, skriver om incest og det mørkete i mennesket. Skjønt temaet var populært i sin samtid var det skandaløst -- og Mathilda utkom ikke før på 1950-tallet, mer enn hundre år etter Shelley først fullførte manuset. Jeg tror vi, og det helt uungåelig, leser Mathida annerledes enn det vi gjorde for femti år siden, for tjue år siden, eller for to år siden. Lest i lys av Me Too-kampanjen synes temaet høyaktuelt, men likefult vanskelig. For kan ikke Mathilda likefult leses som en novelle om ujevn maktfordeling, og følgende om maktmisbruk? Det er i det minste en interessant tanke å ha i bakhodet. 



Kommentarer

Populære innlegg