Frankenstein av Mary Shelley (1818) på nynorsk


(Frankenstein eller den moderne Prometevs av Mary Shelley, org. utgitt i 1818, Skald Forlag 2016, Leseeksemplar fra forlaget, 315 sider) 

"Ein mørk novemberkveld (...) regnet tromma dystert ned mot vindaugsrutene, og lyset mitt var nesten brunne ned," skriver Shelley i bokens fjerde kapittel. Ordene munner ut i "handlingens skaperøyeblikk", men synes nesten å kunne beskrive bokens eget omtrent like godt. Med en skapelseshistorie nesten like kjent og omdiskutert som handlingens egen, ville det ikke vært ukorrekt å kalle Frankenstein eller den moderne Prometevs et nærmest myteomspunnet verk. Shelley, eller Mary Godwin Wollstonecraft som hun egentlig het, var bare nitten år gammel da hun fullførte førsteutkastet av Frankenstein. I anmeldelsen min av Mary Shelleys Mathilda, novellen hun skrev fire år etter Frankenstein, nevnte jeg så vidt Lord Byron, Mary og Percy Shelleys reise til Géneve; byen Frankenstein ble skrevet i, og byen hovedkarakteren, Victor Frankenstein, bor i. Etter et vulkanutbrudd av det større slaget var sommeren mørk, og det dårlige været la den litterære trioens planer på grus. Skjønt, trio burde kanskje heller kalles "følge": Da det ble satt i gang et veddemål om å skrive den beste spøkelseshistorien, skrev Byrons lege det som siden skulle bli inspirasjon til Bram Stokers Dracula -- og det litterære følget var komplett. Vinneren var likevel Mary Shelley og hennes Frankenstein, den skremmende og hjerteskjærende fortellingen om tap, sorg, vitenskap og hybris. Med et brennende ønske om å fordype seg i naturvitenskapen, får Victor Frankenstein farens tillatelse til å reise til universitetet i Ingolstadt. Ønsket om å studere utvikler seg snart til et ønske om å gi liv til dødt materie -- en livsoppgave om gir uante konsekvenser. 

Nærmest for å tilpasse seg et samfunn i endring, valgte Mary Shelley, nesten femten år senere, å revidere verket. Arbeidet munnet ut i 1831-utgaven, versjonen de fleste i dag kjenner som Frankenstein. I revideringsprosessen fjernet Shelley en hver del som kunne leses som radikal kritikk, eller som oversetter Øyvind Vidnes skriver i etterordet: "(...) potensielt støytande element er tekne vekk." I forbindelse med romanens to hundreårsjubileum har desto flere fått øynene opp for Shelleys første utgave. Som en del av sine Nynorske klassikere, er det også denne utgaven Skald forlag har valgt å oversette.



"Bad eg deg, Skapar, om å forme meg av mold? Trygla eg deg frå mørket om å puste liv i meg?" Med sitat fra Miltons Det tapte paradiset som epigram, synes det bekreftet at Frankenstein er minst like mye grøsser som det er en skapelseshistoriel, og det i dobbelt, eller kanskje til og med trippel, forstand. Victor Frankensteins navnløse monster kunne like gjerne sitert Milton selv, for epigrammet synes å reflektere selve kjernen i historien: Det navnløse monsteret som både blir, og selv fører til konsekvenser, for Frankenstein, skaperen og vitenskapsmannen som forsøker å overskride det kjente og lærte. Fra John Lockes "tabula rasa", arv og miljø, til moderne robotteknologi, overskridelse eller skapelse, er det ikke mangel på vinklinger når man leser Shelleys Frankenstein. Hvordan skal leseren forholde seg til skyldspørsmålet som presenteres? Kanskje ligger mye av svaret i hvordan man omtaler karakterene: Er den navnløse karakteren et monster eller bare "en skapning", manipulerende eller ensomt? Kanskje er det å beskrive Shelleys roman en begrensning snarere enn rettferdig kategorisering -- for må det være enten eller? Kan ikke den navnløse både være manipulerende og ensom; Frankenstein, vitenskapsmannen selv, både skyldig og uskyldig?

Første gang jeg leste Frankenstein, da 1831-utgaven på engelsk, fokuserte jeg spesisfikt på forholdet mellom mor og barn, skaper og skapning. Lesingen, eller kanskje snarere letingen, var givende og utfordrende -- og spesifikk. Jeg leste for å utforske og motbevise egen tese, men ignorerte, i utforskningen, delvis det vitenskapelige aspektet. Snarere enn en advarsel om hybris og vitenskap leste jeg det som en advarsel om feilslåtte relasjoner. Skjønt "eller den moderne Prometevs"  inngår i begge titlene, og med dét også løftet om hybris, opplever jeg i større grad 1818 utgaven som en advarsel om overskridelse av "naturens gang." Mens jeg skriver, forsøker å beskrive romanen, kjenner jeg igjen et snev av avsmak: Jeg klarer ikke å bestemme meg, for romanen synes full av paradokser. Samtidig som Frankenstein i samtaler med polarfarer Walton advarer om farene ved storslått utforskning, oppfordrer han dem til å fortsette. Med full parafrasering ser ham på dem, sier praktisk talt: "Ikke se dere tilbake." Jeg kommer igjen til den samme konklusjonen: Frankenstein er så kompleks og tvetydig at det å vinkle verket én vei nærmest oppleves som en begrensing. Med lagvis oppbygning, nærmest som en matrjosjka-dukke, underbygges de mange vinklingene av fortellerteknikken. Leserne hører både monsteret og Frankensteins historie, og dét med Walton i rollen som leserens "forlengede arm": Han lytter til Frankenstein som selv gjenforteller og forklarer, samtidig som han tidvis slipper til med egne observasjoner. Fortellerteknikken i seg selv gjør romanen verdt å lese!

Med vakkert språk og skildringer av mektige fjell og sublime landskap, skriver Mary Shelley rått og brutalt sorg, forsoning og skyld. Romanen føles nesten, i tråd med epigrammets referanse til klassisk litteratur, som en Aristotelisk "katarsis av følelser og opplevelser." Frankenstein føles tidvis som en reiseskildring, og skjønt det høyst sannsynlig er innbilt: Velvitende om at boken ble "skapt" i Geneve, føles reiseskildringene enda mer levende.

Mary Shelleys Frankenstein eller den moderne Prometevs er en stor leseopplevelse: Sterk på egenhånd, men med rom for mye utforskning. Jeg anbefaler å høre på Litteraturhusets podcastepisode om Frankenstein, hvor oversetter Øystein Vidnes sitter i panelet. Alternativt kan man lese sistnevntes etterord i Skald Forlags nyoversettelse. Med klare likheter til Frankenstein er også Shelleys Mathilda interessant lesning. Uansett om man leser Frankenstein én gang, eller flere, lar leseopplevelsen "stå alene" eller utforsker verket ytterligere: Frankenstein er verdt å få med seg! Tatt i betraktning at det er to hundre år siden Shelley skrev førsteutkastet finnes det vel knapt et bedre tidspunkt å lese 1818-utgaven, gjort tilgjengelig i nynorsk språkdrakt som del av Nynorske klassikere.



Kommentarer

Populære innlegg