Fyrste Kjærleik av Samuel Beckett



("Fyrste kjærleik og annan kortare prosa" av Samuell Beckett, omsatt av Jon Fosse, 116 sider, Skald Forlag 2018, leseeksemplar fra forlaget) 

Oversatt av Jon Fosse føyer "Fyrste kjærleik" seg inn i rekken av Skald Forlags nynorske oversettelser av verdensklassikere. Hvert språk bør ha verdensklassikerene på eget morsmål, skriver forlaget på egen hjemmeside -- og prosjektet synes velllykket. Samuel Becketts novelle utigis sammen med fem andre kortere fortellinger, alle oversatt fra Becketts egne engelske omsettinger. Mens tidligere norske Beckett oversettelser har basert seg på de franske utgavene, baserer Fosse seg på Becketts engelse versjoner; "versjoner" er riktig ord, for Becketts engelske utgaver var langt fra ord for ord oversettelser av de franske. Å lese de norsk-engelske oversettelsene vil trolig være svært annerledes enn å lese de norsk-franske. Tatt i betraktning at det trolig er store forksjeller mellom Becketts franske og engelske versjoner, er det kanskje fåfengt å legge ekstra merke til de franske originaltittelene, men da novellesamlingenes titler er så beskrivende, klarer jeg ikke helt å la være; mens "Kasta ut" er hentet fra "Nouvelles et textes pour rien" (tekster for "ingenting"), er de resterende hentet fra "Têtes-mortes". Det er umulig å ikke legge merke til "mortes", død, både i tittelen og i tekstene: For er det ikke et gjennomgående tema i flere av novellene? 



"Er den på nynorsk?" Utbrøt venninnen min. Jeg hadde akkurat lagt boken mellom oss -- "På ordentlig nynorsk?" Jeg skjønte hva hun mente, pekte på Fosses navn. På ordentlig, riktig nynorsk. Jeg har over lengre tid forsøkt å lese mer på nynorsk; i perioder lyktes med å lese noen titler, i minste fall én, i måneden; i andre perioder lest alt annet. Skjønt enkelte titler har blitt lagt på hyllen, utsatt, kan ikke det samme sies om leseprosjektet. Med udempet entusiasme tok jeg fatt på Skalds Beckett utgave, og med samme entusiasme skal jeg lese forlagets Frankenstein utgave -- for klassikere på nynorsk har vel sjeldent syntes like lett tilgjengelig? 

I "Fyrste kjærleik", som har gitt denne utgaven sitt navn, møter vi en en hjemløs hvis eneste ønske er å være i fred. Det forandres i midlertid da han forelsker seg i Lulu som aldri slutter å synge. En sporadisk hjemløs karakter møter vi også i "Kasta ut", hvor fortelleren aldri får bo lenge på et sted. Å beskrive handlingen synes knapt like viktig som stemningen; med en skrivestil som vekselsvis fremstår punktvis, og andre ganger som en lengre tankestrøm, forblir mye usagt. Mens det er en humoristisk, eller kanskje snarere ironisk, undertone i "Kasta ut", er stemningen mer kvelende i den ordknappe "Pling." Setninger er oppstykket, gjentagelsene hyppige, og ordene så korte at de nesten kan leses til lyden av en dørklokke. Det er dypt fascinerende og beundringsverdig at tekster ført i penn av samme forfatter kan ha så store variasjoner, men samtidig noe av den samme egenarten: Beckett skriver, som forlaget løfter frem på egen nettside, "smått om det store." Mellom de oppstykkete ordene og lengre tankestrømningene, skildres liv og død, levd liv og tapt liv. Med ordknapphet skildres det meningsfulle, store eksistensielle spørsmål, gjennom meningsløsheten. Karaktene er livstrøtte og likegyldige, men samtidig forvirrede og usikre, fulle av erfaring, men samtidig erfaringsløse. 



Jeg kommer til kort når jeg skal beskrive Becketts prosa, og det er fristende å la beundringen tale for seg: Jeg kommer definitivt til å lese "Fyrste kjærleik" flere ganger. Visse parter er allerede streket under, skrevet av, og jeg gleder meg til å finne flere favoritter, setnigner, sider, noveller, i samlingen. Beckett skriver statisk og dynamisk på samme tid: I "Pling" er ordknappheten helt gjennomført, ord gjentas, men midt i det statiske ytre, skildres livet og døden, det dynamiske. Lignende hviler "Kasta ut" ved enkelte observasjoner: Trappene er lange, veien lang, samtidig som helheten er skildringer av personer mot slutten av livet. Det hele gir en slags merkelig ro, kanskje tydeligst gjennom "Løyse", den siste novellen i samlingen. Becketts tekster er kontrastfylte til den grad at det føles logisk å beskrive dem både som statiske og dynamiske. De er vanskelige å sette ord på, men dypt fascinerende å lese. Den nynorske språkdrakten kler Beckett, og jeg håper forlaget, med Jon Fosse som oversetter, gir ut flere Beckett tekster.


Kommentarer

Populære innlegg