Fjällräven gul av Tiril Broch Aakre

("Fjällräven gul" av Tiril Broch Aakre, 207 sider, leseeksemplar fra forlag) 

Gjennom "Fjällräven gul" viser Broch Aakre seg som en glimrende historieforteller. Det samme kan sies om hovedpersonen, den sytten år gamle Sjur Tangen. Han som ikke vet hva han skal skrive om Peer Gynt, men selv presenterer seg som Per. Sjur vil helst ikke bli snakket om, vil ikke være et samtaleemne mellom de voksne etter middag, i klasserommet, i lokalsamfunnet: "Øyekast; sylvasse tanker og smil. Det gnisler som sagbladet under en fil," kunne han nesten sagt. Etter ulykken er det i midlertid vanskelig -- filen synes skarpere enn noen gang før. Med skilte foreldre, et lunkent forhold til stefaren og trang økonomi, skildrer Broch Aakre en ung gutts dype frustrasjon. Og midt blant de ulike historiene, skildrer Broch Aakre sorg, tap, alt det uforståelig vanskelige -- med plass både til Ibsen og Olav H. Hauges "draumen."

Med et billedlig og tidvis vakkert språk gjennomsyres Broch Aakres fortellerstemme av detaljrike og presise observasjoner; metaforene, den ene mer original og imponerende enn den andre, er utvilsomt svært kreative, men føles likevel naturlige snarere enn tilgjorte. Skillet, eller konflikten, mellom det naturlige og det tilgjorte, strekker seg på sett og vis lengre enn metaforer; på mange måter kan Fjällräven gul leses om en lengre allusjon til Ibsens Peer Gynt. Stykket står på pensumslisten i norsk på videregående, og presenteres naturlig nok i romanen som skildringer og observasjoner fra en norsktime. Læreren legger frem temaet for klassen, forklarer at Gynt som regel rømmer fra det vanskelige i livet, ber dem så utforske hvordan det synet på norske setter sitt preg stykket. Videre preges romanen av stedsnavn og hendelser tydelig inspirert av Ibsens Gynt. 

Flere anmeldere har tidligere brukt ordet "pedagogisk" i sine anmeldelser av Fjällraven gul. I ordvalget legges det trolig vekt på at tematikken tidvis oppleves overtydig. Tildels tror jeg det handler mye om hvordan Gynt-allusjonen først presenteres. Nettopp fordi lignende scenarioer har blitt brukt for å introdusere klassisk litteratur i annen ungdomslitteratur, slik som i Victoria-inspirerte "Det er min tur nå", kan undervisningssituasjonen oppleves som en klisjé. Anmeldelsene er et bevis at grepet utvilsomt vil oppleves for overtydelig for enkelte lesere. En mer subtil allusjon ville utvilsomt stilt større umiddelbare krav til leseren -- og kanskje ville det fungert bedre i lengden. Målgruppen tatt i betraktning, kan grepet likevel forsvares. Det sies at alle har noe gynskt i seg: Om Sjur Tangen skal være det ungdomskulturens Gynt, vil en gjenkjennelig situasjon muligens bekrefte utsagnet. Ved å vektlegge et øyeblikk romanens målgruppe lett kan kjenne seg igjen i, vil det være enklere å se seg selv i karakteren. Bryllupsfest hvor det drikkes mye, danses, og fortelles skøner, var, og er muligens, gjennkjennelig for stykkets lesere. For målgruppen vil en undervisningssituasjon med Ibsens Gynt i fokus, være gjennkjennelig til det hverdagslige. Med kontraster i skjønnforening kan det som ved første øyekast ligner en stor klisjé, snarere være det minst pretensiøse. 

Broch Aakre referer, med et tydelig ønske om å knytte det klassiske til samtiden, like mye til Northugs fyllekjøring som til Ibsens stykke. Om Fjällräven gul evner å overbevise målgruppen om at Peer Gynt fremdeles er aktuell, må boken så samt som utførelsen sies å være svært vellykket. Klassisk og moderne trenger på ingen måte å være motsetninger -- det er Broch Aakres velskrevne ungdomsroman et tydelig bevis på.