Korte tanker om Tove Janssons noveller

(Tove Jansson, samleboks med fire noveller, "Serietegneren", "Ekornet, "Kunst i naturen" og "Dukkehuset", utgitt på norsk av Heinesen forlag 2018, leseeksemplar fra forlaget)

De siste ukene har Tove Janssons forfatterskap, riktig nok i engelsk oversettelse, fått oppmerksomhet i amerikanske The Paris Review. Først i en ny-oversettelse av novellen hvis engelske tittel er "The Island"; så i oversettelse av den nærmest essayistiske "On Writer's Block." Jeg har alltid vært veldig glad i Janssons forfatterskap. Å si "alltid" føles heller ikke som en overdrivelse (skjønt påstanden unektelig må kalles en litterær klisjé). Først var forkjærligheten nærmest ubevisst. Jeg likte, da ubevisst, Janssons tekster, fordi jeg likte fortellingene fra mummidalen; ikke fordi det var Jansson, Jansson-tekster, eller hadde noe typisk "janssonisk" over seg. Jeg likte tekstene av den enkle grunn at jeg likte dem, kjente ikke til forfatteren utenfor verket, bare mummitrollene. Parallellen til den elskede barnelitteraturen trekkes frem, innledningsvis slik det ofte gjøres, i The Paris Reviews oversettelser. Jeg gjør det samme selv. Da jeg leste Janssons "Sommerboken" for tre, kanskje fire år siden, var det som å møte Janssons barnelitteratur i ny ramme, ny kontekst. I konturene ante jeg, om ikke de samme problemstillingene eller skildringer, så noe av den samme stemningen jeg allerede kjente fra mummi-universet: Det var dunkelt og underfundig om vakker natur og vanskelige følelser. Utgitt som samleboks, men i separate innbinder, må det samme sies å være illustrerende for Heinesens forlags nye oversettelser av utvalgte Jansson-noveller. Samleboksen består av fire noveller, henholdvis "Ekornet", "Kunst i naturen", "Serietegneren" og "Dukkehuset."

Hva er meningen i verden, særlig i en verden med kunst? Spør Jansson i "Kunst i naturen." Forlaget oppsummerer novellen slik: "Om kunsten og kunstens vesen." Å ta et oppgjør med kunstens betydning i menneskets liv, nettopp gjennom kunst, føles nesten metafysisk; å gjøre det med novelle-formens begrensede sideantall er både overveldende og imponerende. Både "Kunst i naturen" og "Ekornet" er fylt med vakre naturskildringer slik leseren kjenner fra Sommerboken. Akkurat som i Sommerboken er Ekornets protagonist en eldre, dunkel kvinneskikkelse; mens mormoren i Sommerboken har selskap av barnebarnet, har den eldre kvinnen i Ekornet kun naturen (merk: Ekornet) som selskap. Gjennom skildringer av kvinnens hverdag på en avsondret øy, utforsker Jansson ensomhetens dobbelthet: Bør man søke ensomheten, eller lengte vekk fra den? Må vi leve parallelt med naturen, eller kan vi leve i ett med den, som en del av den? Mens "Ekornet" utforsker avstanden til naturen, er "Dukkehuset" en humoristisk novelle om avstand i parforhold. Jansson skriver varmt om et eldre homofilt par hvis hverdag plutselig forstyrres (eller berikes?) av "dukkehuset" som en uventet (uvelkommen?) tredjepart. Om begrepet "avstand" skal forfølges, kan "Serieskaperen" sies å tematisere avstanden mellom de vi har vært og de vi blir; det vi har likt og det vi ikke liker lengre.

Med sin karakteriserende varme undertone, skriver Jansson vakkert i det subtile, gjenkjennelig om menneskers følelser, og stort om det lille. Det banes vei for det humoristiske så samt som det alvorlige -- men oppgjøret med det vanskelige er høyst frivillig. Novellene kan leses for vittighetene og underholdningens skyld, for leseren tvinges aldri til å ta stilling til de vanskeligere spørsmålene og mange nyansene, skjønt disse hele tiden er underliggende. Med mangfoldige tolkningsmuligheter må Tove Janssons fire noveller kunne kalles novellekunst på høyt nivå!