A Very Easy Death av Simone De Beauvoir

Det har gått flere uker siden jeg leste den franske forfatteren og filosofen Simone De Beauvoirs "A Very Easy Death", og like mange uker siden jeg forsøkte å samle tankene mine om den. Det har vært en langsom prosess, ikke fordi jeg ikke likte boken, men snarere fordi jeg likte den veldig godt -- og trengte den.Jeg valgte å lese boken basert på tittelen og bokens lengde: Jeg hadde lett etter en kort bok som handlet om et vanskelig tema. Jeg ville lære noe, høre andres tanker, og Beauvoirs "A Very Easy Death" ble et naturlig valg. Men selv om det var et enkelt valg, var den verken enkel å lese eller forholde seg til i ettertid.

Den dypt personlige "A Very Easy Death", utkom i 1964 og er en fortelling om Beauvoirs mors død. Moren legges inn på pleiehjem etter å ha falt i sin egen leilighet. Da legene skal operere henne for smerter i benet, oppdager de i midlertidig en alvorlig kreftsvulst. Madame Beauvoir forteller gjentatte ganger at hun ikke kommer til å dø, men blir stadig  sykere og sykere. Som leser følger vi hendelsen gjennom Simones opplevelser, og ser en mor og datters anstrengte forhold.


Da jeg leste Beauvoirs "A Very Easy Death" knyttet jeg den til personer jeg kjente, og har kjent, mine egne opplevelser og lot den fylle mine egne behov. Det er på ingen måte unikt, men snarere en naturlig og nødvendig konsekvens av litteraturen. Hver og en møter litteraturen med sine egne tanker og egne minner -- da er det også naturlig at et litterært verk vil få ulik betydning for ulike mennesker. Da handler det ikke bare om hvor vidt man liker en bok eller ei, men om hvordan man relaterer seg til den og hva den gjør med oss, ikke bare som lesere, men som personer. Å kunne relatere seg til en bok er ikke synonymt med det å falle pladask for den, og man kan trenge en bok man ikke elsker. Jeg tror jeg trengte "A Very Easy Death" den uken jeg leste den, og i ukene etterpå. Men fordi jeg trengte den, la jeg under leseopplevelsen vekt på bestemte avsnitt, formuleringer, tanker og temaer. Jeg kunne bare relatere meg til noen av aspektene ved boken -- for selv om jeg er for ung eller privilegert til å konstant tenke på foreldres død, er jeg og har vært omgitt av personer jeg har vært bekymret for. Og kanskje, men bare kanskje det er et privilegium i seg selv. Disse personene tok jeg med meg inn i leseopplevelsen til den grad hvor enkelte setninger ikke lenger handlet om Beauvoirs mor -- men om de menneskene jeg kjenner. Men like mye som det er en naturlig reaksjon i møte med litteraturen,  har det fått meg til å stille spørsmål ved min egen "habilitet" i møte med boken. Å anmelde en bok i full objektivitet, er ikke et mål i seg selv, for det er ikke slik man leser. Det er i midlertidig viktig å møte en bok som det boken er, det boken prøver å være -- og ikke legge hele tyngden på det man ønsker at boken skal være. Har jeg knyttet boken så tett opp til egne opplevelser, at jeg nå anmelder mine egne opplevelser, og ikke Beauvoirs? Jeg vet at deler av "A Very Easy Death" har vært viktigere for meg enn andre, og at noen temaer har interessert meg mer. Men jeg tror også at det å miste "habilitet" (i den forstand at det faktisk kan beskrive slik) er et kvalitetsstempel for et hvert litterært verk. Det er kun bøker av ypperste klasse som kan bli så voldsomt viktige, og så utrolig personlige.


"A Very Easy Death" er en selvbiografisk skildring av liv og død. Det er en dyptfølt fortelling om en dame som snart skal miste moren sin, og som ser tilbake på forholdet de har hatt siden faren døde. Samtidig er det en bok om det å være menneske i møte med døden, og alt det innebærer av sorgprosesser. Beauvoir skriver at det er meningsløst å være rasjonell i møte med døden, da døden i seg selv ikke er rasjonell. Hun skildrer seg ikke som en "materialistisk" person i møte med det hele, men skriver at en tilnærming preget av affeksjonsverdier ville vært en naturlig prosess ,"(...) om hun ville tatt vare på silkebåndet, for man kan ikke være rasjonell i møte med noe urasjonelt." Det er blant delene av "A Very Easy Death" som fascinerte meg aller mest. Rasjonalitet og det urasjonelle; Kontrastene mellom liv og død, og skildringer av hvor svakt skillet mellom de to er.

Store deler av "A Very Easy Death" er preget av samspill mellom pasient og lege. Hvordan skal en lege forholde seg til en pasient? Beauvoir kritiserer det hun skildrer som ufølsomme leger som tilsynelatende lar sin egen fascinasjon for det rent tekniske, for forskningen, komme foran pasientenes egne følelser og smerter. Sett med et historisk perspektiv blir det tydelig at mye har forandret seg de siste årene. Og skal man tro Beauvoir, er det til det bedre.

"A Very Easy Death" er en svært interessant bok av flere grunner. Først og fremst fordi Beauvoir skildrer sykdom, tap, forsoning og familieforhold. Samtidig har det for meg blitt noe mer enn "kun" en bok. Det er en bok jeg har lagt mye i, og som jeg ofte vender tilbake til i øyeblikk jeg trenger dens nærhet. "A Very Easy Death" er boken jeg leser mens jeg hører på "Madame Butterfly" altfor høyt og lurer på hvordan verden fungerer. Det er en bok man kan legge mye i, bare man åpner seg for den. Da jeg skulle skrive denne anmeldelsen (i den forstand at det faktisk er en anmeldelse) forsøkte jeg å følge det planlagte oppsettet mitt. Jeg skulle skrive om virkelighetslitteratur, om skrivestil, språk og samfunnskritikk. Et tappert forsøk ble gjort på å holde meg nogen lunde nyansert, slik jeg ofte er i anmeldelser: Jeg forsøker å forstå bøkene, forstå hva de vil si meg og deretter bestemme meg for hvordan jeg skal forholde meg til dem. Men da boken forsto meg på et nivå jeg ikke viste fantes, da kunne jeg ikke lenger forholde meg nyansert til den. Plutselig ble det et under at jeg i det hele tatt hadde forsøkt. Beauvoir skriver nærmest rasjonelt om det urasjonelle -- men det klarer jeg ikke. Det urasjonelle slukte manuset mitt. Og det er helt greit. Jeg tviler ikke på at jeg kommer til å vende tilbake til "A Very Easy Death", om enn om noen år. Kanskje jeg da vil skrive om virkelighetslitteraturen, og det som faktisk står skrevet i boken. Virkelighetslitteraturen får vente litt. Til det er den nå for virkelig.



Kommentarer

  1. Dette var en utrolig god anmeldelse! Jeg leser (ikke særlig aktivt akkurat nå) Mandarinene av de Beauvoir og liker stemmen hennes godt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Det setter jeg veldig stor pris på å høre! Jeg har ikke lest mye av Beauvoir, men å lese mer av henne er definitivt et mål for 2017 :) Jeg tenker å lese "Memoirs of a Dutiful Daughter" i første omgang, og fortsette derfra. Ha en fortsatt fin kveld! Aurora

      Slett
  2. Dette var utrolig nydelig skrevet <3 "Jeg forsøker å forstå bøkene, forstå hva de vil si meg og deretter bestemme meg for hvordan jeg skal forholde meg til dem. Men da boken forsto meg på et nivå jeg ikke viste fantes, da kunne jeg ikke lenger forholde meg nyansert til den" - helt fantastisk. Det virker som du har hatt en veldig spesiell leseropplevelse, det er derfor bøker er så viktig for så mange mennesker, de når deg på en måte den virkelige verden ikke alltid klarer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Martine! Det setter jeg veldig stor pris på å høre -- tusen, tusen takk! Jeg har definitivt hatt en veldig spesiell leseropplevelse, og høyst sannsynlig den sterkeste jeg noen gang har hatt. Ha en fortsatt fin kveld! Aurora

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg