Victoria


(Knut Hamsun, "Victoria", 104 s. Utgitt av Gyldendal Klassiker 2009, org. utgivelse i 1898. Privat eksemplar)

I en norsktime for noen måneder side leste vi et utdrag fra Hamsuns Victoria. Språket i utdraget var noe modernisert, men bar fremdeles preg av det danske. Utdraget var heller ikke langt, kanskje tre sider, men langt nok til å gi meg en intens lyst til å lese romanen. Det var hentet fra en av bokens første sider og fokuserte på de sosiale barrierene mellom Møllerens sønn, fortelleren vår, og slottsdatteren Victoria. Språket i utdraget fløt så godt, ordene var så skildrende og forventningene mine var skyhøye til resten av romanen.

Selv om romanen heter "Victoria", er det Johannes som er fortelleren. Han er sønn av mølleren, og har vokst opp like ved Slottet, hvor Victoria bor. Første gang vi møter Johannes er han fjorten år gammel og allerede forelsket i den ti år gamle Victoria. Men selv om Johannes håper på et mirakel og oppmerksomhet fra hans utkårede, er det lettere sagt enn gjort, og klasseskillet mellom de to er tydelig. Det blir heller ikke mindre tydelig når Victoria forlover seg med en svært velstående mann Hamsuns ulykkelige kjærlighetsroman er en fortelling om ung kjærlighet, om hva som er forventet og det man ikke kan få.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg leser lite klassisk norsk litteratur. Som regel faller valget på engelskspråkelige klassikere, som Oscar Wilde eller Jane Austen. Det er ikke et krav om at man som leser må ha vært igjennom et par klassiske verker, verken på morsmålet sitt eller andre språk, men det er likevel noe som kan være svært interessant. Det er morsomt å se hvordan språk, stilarter og temaer har forandret seg - og av og til hva som fortsatt er likt. Jeg forsøker derfor å lese litt flere norske klassikere, og for øyeblikket prøver jeg å dykke ned i både Hamsun og Ibsens forfatterskap, da jeg finner dem interessante. Nå skal det sies at Hamsuns skrivestil er rimelig annerledes fra Wilde, en av mine engelske favoritter, sin. Der Wilde skriver skildrende med mange detaljer, utelukker Hamsun de detaljene som er uvesentlige. Skrivestilen hans blir noe minimalistisk, og det er svært lite dialog. Men Hamsun skriver også svært vakkert og behagelig. 

Utdraget i læreboken min var fra en scene hvor vi møter Victoria, Johannes og flere jevnaldrende gjester fra byen, inkludert Otto, gutten hun senere forlover seg med. Allerede fra romanens begynnelse er stemningen satt, og det er den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom Victoria og Johannes som står i sentrum. Som en konsekvens, eller snarere en forklaring, preges stemningen og humøret av klasseskillet mellom de to. Da Otto i utdraget snakker nedsettende om og til Johannes, gjør han det samme ti år senere. Utdraget jeg forelsket meg i fungerer nærmest som en tro mini versjon av romanen, og skjønt det tidvis skjer uventede ting, så vet leseren allerede i begynnelsen av boken hva man har kommet til. Dette fungerer veldig fint da "Victoria" knapt er hundre sider lang. Dersom den korte romanen hadde vært hundre sider lenger, ville det heller vært en mangel enn fordel.

I begynnelsen av sommerferien anmeldte jeg den norske ungdomsboken "Det er min tur nå" fra 2014, som er skrevet av Renate Nedregård. Det er en ungdomsbok som tar for seg ung forelskelse, slik som i "Victoria", og et klasseskillet i det 21. århundre. Romanen er i stor grad preget av intertekstualitet av nettopp klassikeren "Victoria". Skjønt jeg var klar over det, og slektskapet mellom de to bøkene tydelig, så hadde jeg ikke lest klassikeren da jeg leste ungdomsboken. Det hadde vært veldig fascinerende å lese de to bøkene samtidig, for å finne flere likheter og ulikheter.

Språket i utgaven jeg leste var modernisert, og boken ble derfor lettere å lese. Det eneste jeg savnet fra Gyldendal Klassiker utgaven var et lengre etterord, da jeg synes det er veldig interessant å lese et lengre velskrevet etterord etter å ha lest en klassiker. Det viktigste er riktig nok at eldre litteratur med tyngre språk utgis i gode nye utgaver med noe modernisering av språket, slik at litteraturen kan nå ut til flere. "Victoria" er uten tvil en tidløs, tragisk kjærlighetshistorie som er både fin og interessant.








Kommentarer

  1. Eg har stor sans for dei utgåvene, med litt meir tilgjengeleg språk, men som deg har eg vorte glad i forklarande etterord. Eg har faktisk ikkje lese Victoria (utanom som utdrag, truleg frå same lærebok som deg...), men den står på lista. Eg har likt det andre eg har lese av Hamsun veldig godt. Du har ein veldig flott blogg, og det er ekstra kjekt å lesa betraktningane frå ei som er så ung. Gler meg til å sjå meir!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for koselig tilbakemelding! Det setter jeg veldig stor pris på. "Victoria" er enn så lenge den eneste romanen av Hamsun som jeg har fullført, (og den anbefales!) men jeg leser "Pan" for øyeblikket. Foreløpig liker jeg den godt, den også.

      Jeg ønsker deg en fin ettermiddag, og fortsatt fin uke!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg