Persuasion

(Persuasion av Jane Austen, Vintage Classics, Penguin, utgitt i juni 2014, 320 sider)

Jane Austens "Persuasion", som ble utgitt etter hennes død, har blitt beskrevet som en "høstbok". Det er heller ikke rart, tatt i betraktning at boken forholder seg til tiden mellom sensommerens fremmarsj, før den takker for seg, og høsten nesten bukker under for vinteren. Likevel det er ikke høsten i seg selv som er det vesentlige, men den melankolske stemningen årstiden har med seg. Det er en tid hvor omgivelsene går fra å yre i liv, til mørke dager som brått føles mye lengre enn sommerens. Dette blir en skarp kontrast til de sukkersøte bøkene flere oppfatter romanene hennes som (men gjerne uten å ha lest dem). I "Persuasion" er det nettopp de store kontrastene som får oppmerksomheten - det, og bittersøte følelser etter en avsluttet ungdomsforelskelse. Nesten like bittersøte som overgangen fra sommer til høst..

Selv har jeg alltid hatt en forkjærlighet for høsten, og ikke minst for bøker som på ulikt vis handler om overgangen mellom sommer og høst. Da jeg fikk høre at "Persuasion" er en høstroman, bestemte jeg meg for å spare den til jeg befant meg i den samme tiden på året som heltinnen, Anne Elliot. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for bøker føles enda mer levende i det skildringer av naturen likeså godt kunne vært skildringer av din egen bakhage.

Da Anne Elliot var nitten år gamle, frarådet familien henne fra å gifte seg med Fredrick Wentworth. Det hjalp ikke at han var en lovende løytnant, da han var en lovende løytnant uten formue. Hun lot seg overtale, men jo mer hun tid hun tilbringer med den pompøse og hensynsløse faren, og den bortskjemte søsteren, blir hun sikrere på at hennes sjanse er spilt - hun vil aldri få se Wentworth igjen.  men en høst, etter at Napoleons krigen er avslutter, ender de to opp i samme nabolag..

Anne Elliot skiller seg riktig nok ut fra de andre Austen-heltinnene: hun er eldre enn dem, og selvom hun i likhet med både Emma og Elizabeth har avslått et frieri, virker ikke fremtiden hennes like lovende. Flere ganger tok jeg meg selv i å lure på om hun faktisk ville forbli enslig, noe som i dag ikke ville vært et "problem", men som uten tvil var noe man snakket lavt om på Annes tid. Og kanskje er det det også, den dag i dag. Anne har opplevd en stormende forelskelse før, vet hvordan det føles, og vet at de dagene er forbi. Når hun ser tilbake på den, er det enkelt å glemme at hun kun er 27 år gammel. Forelskelsen mellom Fredrick og Anne minner meg litt om den lekne Northanger Abbey, en av Austens tidligste romaner. Det ville ikke vært urimelig å tenke at Austen i sine yngre dager, kunne skrevet en lignende roman om Anne og Fredrick, slik Lynn Truss påpeker i Vintage Classic-introduksjonen. Men i "Persuasion" er humøret et annet, humøret en anelse dystrere, og forholdet en anelse voksnere.

Persuasion handler om det å bli sett, det å bli anerkjent og godtatt som den man er. For dersom det er én ting Anne blir, så er det oversett. Romanen er fylt med karakterer som tidvis krysser grensen fra regelrett latterlige, til slemme. Samtidig er det kun de karakterene som virker fornuftige, som ser ut til å være interessert i å snakke med Anne. Andre ønsker kun å tilbringe tid med henne, for å få noe ut av det selv, enten det er argumenter eller oppmerksomhet. Midt i det hele er det vanskelig å se for seg at fortellingen skal ha en rolig, fin avslutning - og det er en av bokens gleder.

Northanger Abbey var den første boken Austen skrev ferdig, men den siste som ble utgitt. Persuasion var derimot den siste hun skrev ferdig. Bøkene er forskjellige, i humør og stemning, noe som kan forklares av tidsforskjellen mellom de to. Sammen har de blitt mine absolutte favoritt romaner; den ene representerer glede og ungdommelighet, mens den andre er levd liv og melankolsk stemning. Kontrasten er åpenbar, og nettopp derfor utfyller de hverandre så godt. Austen skrev om livet, om kjærlighets, og dets ulike sider.