Prosessen av Franz Kafka

(Prosessen av Franz Kafka omsatt av Jon Fosse, Skald Forlag - nynorske klassikere 2022, 264 sider, leseeksemplar fra forlaget)

Det var aldri gitt at Kafkas Prosessen skulle utgis. Antagelig påbegynt en gang mellom 1914 og 1915, leverte Kafka like før han døde i 1924 det uferdige manuset til vennen Max Brod. Brod ble beordret om å brenne det, men valgte heller å sortere de unummererte kapitlene og løse sidene sammen til den Prosessen som er det tyske utgangspunktet for Fosses ferske nynorske oversettelse. 

In medias res åpner Kafka Prosessen med en av litteraturhistorienes mest kjente linjer: «Einkva må ha loge om Josef K., for utan at han hadde gjort noko gale vart han ein morgon arrestert.» Bankfunksjonær og prokurist Josef K (heretter, av Kafka, kalt «K») våkner en morgen med en ansamling menn inne på soverommet sitt, som erklærer ham arrestert. De spiser frokosten hans, tar seg til rette blant tingene hans, hinter om muligheter for korrupsjon - men forteller aldri hvorfor han er arrestert. Alt K vet er at en straffeprosess mot ham allerede er i gang, og at soverommet hans nå er forvandlet til et avhørsrom.
 
Josef K befinner seg i en absurd situasjon, langt fra alminnelige rettsstatsidealer om rettferdig rettergang, forutberegnelighet og åpenhet. K resonnerer seg derfor frem til at det ikke kan være snakk om en alminnelig prosess for den "alminnelige" domstolen. Snarere må det være tale om en parallell rettsstat hvor andre idealer rår. Mens K forsøker å forstå sin egen prosess, blir det klart at mange vet litt om saken, men aldri noen alt. Dette er et kjennetegn ved den andre domstolen - mange vet eller antar noe, men ingen, verken embetsverket, advokatene eller dommere i lavere instanser, vet alt. Retten er altoverskyggende, men dens modus operandi er hemmelighold. 

 

Prosessen er Kafkas mest leste verk - og trolig det mest analyserte. Dette har nok blitt forsterket av romanens spesielle skapelsesberetning. At roman utkom posthumt, lappet sammen av Brod fremfor satt sammen av Kafka selv, har nok bidratt til dette ved å så tvil om romanen virkelig er slik forfatteren intenderte. Bokens lengste, kanskje mest handlingsmettede kapittel, er dessuten uferdig. Likevel har vi, slik Skald forlag skriver i vaskeseddelen, ingen konkret grunn til å betvile Brods sluttresultat: "Brod stod Kafka svært nær, og det er all grunn til å tru at hans utgåve også er den som står Kafka nærmest."

 

I de snart hundre år siden roman først utkom, har litteraturkritikere lest den gjennom ulike briller. Romanen har blitt omtalt som å være alt fra en eksistensiell beretning om skyld, og til en samfunnskritisk lignelse om synet på religion, særlig jødedommen, i mellomkrigstiden. Men den kanskje mest utbredte innfallsvinkelen er at Prosessen retter et samfunnskritisk og spørrende blikk mot rettsvesen og byråkrati. Prosessen har blitt beskrevet som en tidlig dystopisk fremstilling av et totalitært samfunn hvor alle handler etter "plikt", men alt ansvar pulveriseres. På slik måte kan Kafka nesten synes å beskrive noe av det samme Hannah Arendt skildret i sine essays nesten to tiår senere. 

 

Kafka går analytisk til verks når han skildrer den fremmede rettsstaten. Domstolen er anonym og altomsluttende. Men mest av alt er den lite håndgripelig. Den henter legitimitet og kompetanse til å dømme fra en lovsamling ytterst få har sett. Selv ikke når man siktes får man kjennskap til hjemmelen man eventuelt vil dømmes etter. Det finnes heller ingen reell maktfordeling; domstolen står for både etterforskning, arrest og domsslutning. Gjennom å skildre den totalitære rettsstaten, synes Kafka å spørre hvilken funksjon en domstol bør ha, og på hvilke verdier den bør tufte sitt fundament. Med et spennende persongalleri skriver Kafka engasjerende om Ks situasjon; og overbevisende om rettens funksjon. Tidvis møter også forfatteren Ks situasjon med et tragikomisk blikk og mørk humor. 

 

Kafka bringes til live gjennom Fosses oversettelse. En kritiker i Bergens tidende skrev ved bokens utgivelse at "Fosse får deg til å glemme at boken er oversatt." Dette stiller jeg meg bak. Enda mer fascinerende er det likevel at Fosses oversettelse, basert på Brods sammensetting, får deg til å glemme at man leser en tildels uferdig roman. Alt klaffer i Skalds oversetting av Kafkas Prosessen; oversettelsen flyter lett, og den alvorlige tematikken balanseres av humoristiske bemerkninger. Men mest av alt, er Prosessen en overbevisende forsvarstale om hvilke verdier rettsstaten bør lene seg på.