Tilstrekkelig Vakkert

Nydelig, hjerteskjærende enkelt og veldig vanskelig. Det er bare en liten klype ord av de mange flotte og avanserte, som beskriver denne boken. Synne Sun Løes, forfatteren, debuterte i 1999 med boken Yoko er alene, siden den gang har hun gitt opptil flere ungdomsromaner: Å spise blomster til frokost (2002) og denne her, Tilstrekkelig Vakkert (fra 2010).

Her møter vi to vidt forskjellige, men fortsatt litt like karakterer, Johanne og Jenny.  De har nemlig en ting til felles, men likevel utgjør denne ene tingen, en ganske så stor forskjell. Vi snakker om døden. Begge er nær den. Forskjellen er bare at mens Johanne har en alvorlig sykdom og allerde har mottatt dødsdommen, så lengter Jenny etter den. Hun vil dø. De to jentene har aldri møtt hverandre, men begynner snart å sende brev til hverandre. Brev som skal forandre dem, og som skal lære dem så mye mer om livet, døden og alt i mellom. 

Kort om boken:  

Tittel: Tilstrekkelig Vakkert

Språk: Norsk bokmål

Forfatter: Synne Sun Løes

Forlag: Cappelen Damm

Sider: 146

Aldersgruppe: Ungdom/ung voksen 

Min kopi: Lånt

År for utgivelse: 2010

Døden er et alvorlig tema. Et tema som vekker mange følelser hos oss. Og ofte når det skrives om, har det tendenser til å oppstå riktig så mange klisjéer. Ikke at det er noe direkte galt med dem: faktisk er noen ganske så fine, men denne boken har klart å styre rett unna dem. Noe jeg er glad for. Stemningen er alvorlig, men det er fortsatt skrevet med en slags ro og enkelhet. Ingenting er mer pyntet, eller søtet enn de er. Hvordan enkle, litt ukomplisere ord beskriver det som er så utrolig komplisert. Og det så utrolig godt! 

Boken er delt i to deler, hvor vi får servert to forskjellige syn på det å skulle dø og det å ville dø. Det som er ganske så interessant, er hvordan halve boken er i et perspektiv, mens den andre delen er i en annen. Noe som gjør at kontrasten mellom de to karakterenes syn på døden blir desto mer synlig. Det likte jeg. Kontrasten altså. 

Jeg vet ikke helt om det var det trøtte barnets gråt som gjorde det hele ekstra følelsesladet eller om det faktisk bare var skikkelig hjerteskjærende og sørgelig, men trist var det. Allerde mens sidetallet fortsatt var to-sifret (eller, mer spesifikt på noe med tjue) kan jeg sverge på at øynene mine nesten svulmet opp med sympati og tårer. Boken tar for seg alle de vanskelig temaene som får ens hjerte til å knuse og gir meg, og jeg antar jeg ikke er alene om det, lyst til å klemme hele verden så hardt, at ingen faller ut eller fra. 

Jeg tror dette er en bok som er best når den leses helt uten forventninger, uten å vite noe som helst om historien, annet enn at du holder boken i hånden og skal lese den. Av den grunn tror jeg at anmeldelsen skal avsluttes her, med en siste setning: les denne boken, for du kommer ikke til å angre.