1984 av George Orwell

"It was a bright cold day in April, and the clocks were striking thirteen." Slik innledes George Orwells klassiker 1984, den dystopiske romanen som mange år senere skulle inspirere mange andre forfattere -- deriblant forfatterne bak den norske serien Beta. I dobbelt forstand var det akkurat denne første setningen som skulle markere begynnelsen på vår historie. En historie som ble litt vel lang, i alle fall etter min smak. Akkurat denne setningen ble lest opp i en youtube video, "My Favourite First Sentences," som jeg så for et par år siden. Momentant ble jeg overrumplet med et brennende ønske om å lese boken. For en bok som har en velkomponert første setning, har også potensialet til å bli en skikkelig god en. Her er 1984 intet unntak, skjønt det skulle ta to år før også jeg forsto det.

I 1984 presenteres vi for en verden med tre supermakter som kontinuerlig er enten fiender eller allierte i en tilsynelatende evig krig. Det som en gang var Storbritannia er nå en del av det gigantiske kontinentet Oceania. The Party, som styrer kontinentet, har bygd en verden og virkelighetsforståelse basert på hat og bedriver blant annet manipulasjon. Partimedlemmet Winston Smith ser gjennom dette, og er innerst inne svært regimekritisk. Dette betror han til elskerinnen Julia, som han har et ulovlig forhold til. Det går rykter om en organisert opprørsgruppe, The Brotherhood, og i håp om å bli med tør de etter hvert å oppsøke det høytstående partimedlemmet O'Brien. Men hvilke konsekvenser får det å være regimekritisk i et totalitært diktatur? Og hva er rom 101?

("1984/Nineteen Eighty-Four" av George Orwell, org. utgivelse 1949, denne utgaven 2008 av Penguin Books, 311, privat utgave)

Da jeg skulle skrive denne anmeldelsen lekte jeg med tanken på å inkludere statusoppdateringene mine fra Goodreads. Skjønt disse oppdateringene er langt fra unike, så er de annerledes for meg: Jeg pleier nemlig ikke å lese bøker over en periode på flere år. Snarere foretrekker jeg å lese en bok ferdig på et par uker, slik at jeg kan bevege meg videre til den neste boken. Da jeg hadde lest nøyaktig 207 sider i 1984, ble jeg svært demotivert. Plutselig ble boken tung, og sidene føltes fryktelig lange. Utfordringen min med 1984 oppsto i midlertid akkurat da jeg forsto nettopp dette med at man kan bevege seg videre til en annen bok. Fremfor å lese boken ferdig, la jeg den tilbake i hyllen min, med et lite nikk og et "Jeg kan fortsette neste uke", og gikk over til annen lektyre. Selv om 1984 ikke ble like mye glemt som utsatt, så var resultatet likevel det samme: Jeg fullførte ikke boken. Her kunne også anmeldelsen endt, om det ikke var for den innledende setningen. For jeg så videoen igjen, hørte "It was a bright cold day in April, and the clocks were striking thirteen," og kikket på boken i hyllen.  Etter å ha lest to tredjedeler, var det direkte surt å ikke skulle fullføre den -- dessuten var jeg nysgjerrig. Resten av boken kunne tvilsomt være så tung. I en bursdag møtte jeg et par personer som kunne bekrefte disse mistankene: Resten av boken var lekende lett å lese.

Jeg var riktig nok i tvil om hvor godt jeg egentlig likte den. Når det blir viktig å fullføre en bok, er det en viss fare for at følelsen av å fullføre, gleden av og ha lest boken, overgår selve lesegleden. Dette brennende ønsket om å fullføre boken, drev meg gjennom de tredve tunge sidene, før de påfølgende sidene ble svært overraskende. På mange måter var opplevelsen av de siste hundre sidene nokså annerledes enn de foregående. Dette handler mye om at jeg hadde lest de første to hundre sidene to ganger, og de siste hundre, én gang. Like mye handler det om tidspunktet jeg leste de første to hundre, for aller første gang. Da jeg leste 1984 for første gang, var jeg fjorten eller femten år gammel. Det vakre språket kunne ikke dekke over det faktum at jeg tidvis opplevde språket som svært vanskelig. Språket fengslet meg dessuten mer enn selve historien. Noe av det jeg merket da jeg leste boken denne gangen, var at det kun tidvis føltes som et deja vù: Jeg husket enkelte detaljer, og visse sider, mens andre sider virket helt nye. Enten hadde de blitt glemt -- eller aldri ordentlig lest. Høyst sannsynlig skummet jeg meg bare gjennom dem, og om dette var et resultat av at historien ikke fengslet meg, så var det heller ikke et steg i riktig retning. Skjønt jeg muligens hadde hoppet over enkelte sider da jeg leste boken for første gang, så hadde jeg en vag anelse om handlingsforløpet i de første kapitlene. Når det gjaldt de siste hundre sidene, var det derimot en overraskelse for meg. Og det var veldig behagelig. Etter å vekselsvis ha lest sider jeg (kanskje) hadde lest før, var det godt å lese noe som var helt fremmed for meg.

1984 har et knippe karakterer, og selv om det allerede er få hovedkarakterer, så er det enda færre karakterer vi som lesere blir godt kjent med. Da man ikke blir godt kjent med karakterene, kan disse tildels oppleves som flate. Av denne grunn har 1984 blitt kritisert for å være en svak roman, men et glimrende politisk essay. Potensielt kan karakterer som oppleves som skremmende gjøre noen lesere mindre interesserte. Lesere er forskjellige, har ulik smak og derfor også ulike kriterier som må oppfylles dersom man skal ha en helt ideell leseopplevelse. Dersom man foretrekker å lese bøker for å studere velutviklede karakterer, vil muligens 1984 skuffe. Samtidig kan man argumentere for at det ikke er karakterenes personligheter i seg selv som blir, eller bør studeres, men snarere menneskeheten som en helhet. Hva er mennesket? Dette spørsmålet prøver Orwell å besvare i den siste delen av boken. Orwell skildrer fremfor alt mennesket under et totalitært regimet, og hvordan man tar valg som kreves av en. Som lesere vil vi uavhengig av om vi kjenner karakterene eller ei, ha sympati med dem -- de opplever tross alt helt forferdelige ting. Vi har sympati med dem som mennesker. Og kanskje var det også et poeng Orwell ville løfte frem: Vi har sympati med dem, fordi våre samfunn er bygd på kjærlighet, frihet og respekt for mennesker.

De distanserte karakterene kan muligens også fungere som et svært gunstig virkemiddel: I den totalitære staten kan man knapt stole på noen. Diktaturet er nærmest avhengig av at man vil angi andre, og at man potensielt selv kan bli angitt. Når man ikke kan snakke åpent, vil man heller ikke virkelig kjenne hverandre. Når vi som lesere ikke kjenner karakterene inn og ut, oppstår en egen stemning. En stemning som passer utmerket sammen med resten av romanen. Hvor vidt man leser Orwells 1984 fordi det er en spennende roman (tro meg, det er den) eller som et politisk essay, avhenger av hvordan leser man er. Selv leste jeg 1984 som en dystopisk roman, skjønt jeg håper at jeg, når jeg leser den innledende setningen for tredje gang, også leser den som innledningen til et politisk essay. Det ville vært svært interessant.