Yann Andréa Steiner av Marguerite Duras

(Yann Andréa Steiner av Marguerite Duras, Heinesen forlag, 2016, 97 sider, privat eksemplar)

Med den samme minimalistiske tonen som i Sommeren 80, Marguerite Duras romanen jeg anmeldte for to år siden, er Yann Andréa Steiner en merkverdig og ordknapp roman om store temaer. Mens Sommeren 80 har en naturlig inndeling i kapitler (boken består av en rekke avisnotiser) oppleves Yann Andréa Steiner flytende: Rammefortellingene glir over i hverandre, grensene viskes ut, skapes på ny; man vet ikke riktig hvor en del begynner og den neste slutter. Det er rom mellom linjene, eller linjestykkene om man vil. Da like mye foregår mellom linjene, er dette høyst nødvendig. Franske Marguerite Duras er subtilitetens mester; hun antyderhele tiden, sier lite, men samtidig fryktelig mye. Ved å antyde stiller hun krav til leseren: Fremfor å hvile i det elegante, lette språket, må leseren selv følge med og trekke linjer. Kravene er likevel ikke for store, og forfatteren er aldri overtydig, men heller aldri for knapp. 

"Duras skildrer det voldsomme havet og alle dets former, og vi får parallelt fortellingen om barnet med de grå øynene, og jenta som er uhyre fascinert av ham," skrev jeg om Sommeren 80. Jeg kunne kopiert setningen, fjernet anførselstegnene, latt være å oppgi kilde -- for setningen kan nesten brukes om Yann Andréa Steiner også. Men der hovedfokuset i Sommeren 80 er havet, og barnet den parallele fortellingen, er barnet og jenta hovedfokuset i Yann Andréa Steiner, kjernen i alle rammefortellinene. Ikke overraskende foregår også denne romanen ved en strand, sommeren 1980. Sammen med elskeren Yann Andréa Steiner observerer Duras barna på stranden, og lar dem komme til ordet. Hun forteller, eller dikter opp, guttens livshistorie dypt preget av andre verdenskrig. Samtidig skildrer hun jentas brennende kjærlighet til ham. Et sted i det lyriske språket later det til å være et snev av virkelighet, vist gjennom Duras referanser og refleksjoner rundt egne titler. Jeg er ikke særlig bevandret i Duras' forfatterskap, men regner med at Yann Andréa Steiner er ekstra interessant når man kan plukke opp små referanser underveis. Så snart jeg har lest mer Duras skal det bekreftes eller avkreftes.

Mer enn noe annet skriver Duras lett om det aller vanskeligste. Med eleganse og subtilitet flyter Duras' språk lett. Midt blant det aller vanskeligste; skildringer av tap, sorg og forsoning, skaper Marguerite Duras en bemerkelsesverdig ro. Hun stiller krav til leseren, men følger den samme leseren gjennom den mangfoldige historien om gutten med de triste øynene, jenta som elsker ham, andre verdenskrig og det voldsomme, mektige havet.