Aurora av Rune F. Hjemås

("Aurora" av Rune. F Hjemås, Flamme forlag, 2018, leseeksemplar fra forlag, 254 sider)

Med en umettelig entusiasme for samtidslitteratur i minimalistisk språkdrakt, tok jeg fatt på Rune Hjemås' debutroman, "Aurora"; en samtidsroman om det å skape seg selv på internett, for så å ange; å skape seg selv gjennom kunst og litterautur, for så å viske alt ut; om det å forsøke å være en annen, eller et annerledes selv. Tatt under en demonstrasjon på Island i 2009, er portrettet av Aurora handlingens utspring. Når fotograf og motiv møtes knyttes fortid med samtid, og resultatet er en fortelling om vennskap, finanskrise og punk. 

Skjønt romanens handling, med fotografiet tatt rett før finanskrisen som startpunkt, er stedsangitt, er dens tematikk verken steds- eller tidsbestemt. Hjemås setter blant annet søkelyset mot voksne "skillsmissebarn", det å repsektere fortiden i uungåelig kombinasjon med fremtiden. Med minimalistiske tendenser antyder Hjemås til sorg og tap karakterene sjeldent snakker høyt om, men som likevel er ytterst tilstedeværende på grensen til anspennende.

Romanens sterkese side er nettopp det språkelige. Hjemås skriver vakkert og rolig om voldsom natur og sterke følelser. På mange måter kan "Aurora" beskrives som en lagvis fortelling hvor fortelleren selv ikke er hovedrollen. Handlingen er oppstykket til korte beskrivelser, korte øyeblikk, og med minimalisme gjennomført helt ned til setningsnivå, oppleves enkelte passasjer i "Aurora" nesten som poesi. Tatt i betraktning at forfatteren tidligere har utgitt en rekke diktsamlinger, er det muligens ikke direkte overraskende. Gjennom den oppstykkete handlingen og de lyriske passasjene, fremstår fortelleren selv som en "fotograf", og romanen knyttes hele tiden tilbake til utgangspunktet: Fotografiet pre-finanskrise. Slik oppleves også oppstykningen som gjennomført og overeid. Samtidig må det sies at jeg hadde vansker med å tro fullstendig på handlingen og karakterene leseren aldri blir riktig kjent med. Dersom "Aurora" er et nikk til det skiftende selvet som skapes og nedbrytes, kan det likevel unnskyldes. Karakterenes egen fremstilling blandes med andres helt til det blir vanskelig å skille fantasi fra virkelighet, sannhetfra løgn og oppdiktning. Slik fremstår roman om internettets begynnelse som mer enn nostalgi: Å vende tilbake til det tidlige internettet blir samtidig en kommentar på selvet vi daglig skaper gjennom sosialemedier. Selv med tydelig tidsramme strekker romanens aktualitet seg langt utover finanskrise, og romans tematikk -- hva man enn velger å legge vekt på -- er langt fra situasjonsbetinget. Med språkelig eleganse og vakre skildringer er "Aurora" en interessant samtidsroman om selvet, vennskap og relasjoner.