Tanker om "fire britiske klassikere" (noveller)

(Fire britiske klassikere, henholdsvis "Lappin og Lapinova" av Virginia Woolf, "Solen" av D. H Lawrence, "Stjernen" av H. G Wells og "Hageselskapet" av Katherine Mansfield, utgitt av Heinesen forlag, leseeksemplar fra forlaget)

Novelleformen inviterer til, og tillater gjensyn og gjenlesing. Kanskje kan man også fristes til å si at slike gjenlesinger forutsettes. Den siste uken har jeg lest Heinesen forlags nyoversettelser av fire britiske klassikere, om igjen. I første instans for underholdning, leseglede; deretter for å bestemme meg for novellenes budskap og tematikk. Samleboksen består av H. G Wells "Stjernen", D. H Lawrences "Solen", Virginia Woolfs "Lappin og Lapinova" til den noe mindre kjente novellisten Katherine Mansfields  "Hagefesten." Da jeg leste novellene for første gang, forsøkte jeg å gi de ulike novellene samlebetegnelser, endte omsider med "klasseforskjeller" og "kvinnefrigjøring." Merkelappene var, slik merkelapper ofte viser seg å være, for enkle; elementer ved novellene passet ikke til stikkordene, tidvis kunne også novellene stikkordene i utgangspunktet var ment å beskrive, motbevise de samme merkelappene. Dessuten var det vanskeligere (i det hele tatt problematisk) å se Wells "Stjernen" i lys av siste nevnte, "kvinnefrigjøring." Om sammenligningen likevel skal forfølges, kan både Mansfield og Woolf til en viss grad plasseres i samme kategori. De to var dessuten venninner, og Woolf skal visstnok ha forgudet venninnens talent. I motsetning til Woolf, levde Mansfield derimot bare til trettifire år og produserte følgende betydelig mindre tekst. Mens jeg også tidligere har lest tekster av Woolf, var Heinesens oversettelse av "Hageselskapet" derimot mitt første møte med Mansfields nærmest impresjonistiske skrivestil.

Mansfield beskriver de travle timene i et britisk overklasse hjem mens det gjøres klart for hageselskap, men peiler gradvis nærmere enkeltmenneskets kvernende betraktninger ved den hierarkiske samfunnsstrukturens klasseforskjeller. Lettsindige arbeidsoppgaver og det mangfoldige personregisteret glir nærmest flyktig forbi, hele tiden med protagonistens økende bevisstgjøring rundt egne privilegier. For mens selskapet nærmer seg, dør en av de nærmeste naboene i et nærliggende. Vil det være moralsk tvilsomt å gjennomføre feiringen? Bør den snarere avlyses, utsettes? Mansfields 32-siders lange novelle utforsker hverdagslivets skrikende kontraster, fra lettsindig glede til urettferdig død -- eller som forlaget oppsummerer: "(...) livet og døden, gleden og sorgen, kan finne sted i samme øyeblikk." Er tilværelsen i selv flyktig?

Når jeg leser om den gradvis voksende klassebevisstheten i Mansfields novelle, får jeg assosiasjoner til Jane Austens senere forfatterskap, de mer nostalgiske verkene, kanskje aller mest "Persuasion." Kanskje ligger det heller ikke noe mer i assosiasjonen enn at bemerkningen om at de småborgerlige omgivelsene er gjentagende både hos Austen og Mansfield. Vissheten om at Woolf trolig beundret Mansfields litteratur, men fnyste av Austens, taler muligens for assosiasjonsspill i fritt fall. Jeg skal likevel driste meg til å hevde at den som alt liker Austens småborgerlige setting, i spedd betraktninger rundt samfunnets ulikheter, også vil like Mansfields interessante "Hageselskapet."

Mens "Hageselskapet" kretser rundt klassebevissthet, er kvinnes virkelighet og rolle sentrum i Woolfs egen "Lappin og Lapinova." Kanskje er det også en beretning om kvinnens foretrukne rolle i borgerskapet, og slik klare likheter til både Mansfield og Austen. Mest av alt får jeg assosiasjoner til den britiske filosofen Mary Wollstonecraft, hvis litteratur vekta viktigheten av ekteskap tuftet på vennskap. Det later til å være utgangspunktet også i Woolfs novelle om kreativitet og fantasi. Rosalind, som frykter å miste seg selv i møte med storsamfunnets konvensjoner, søker trøst i fantasien og personanen "Lapinova." Fantasien skaper avstand mellom verden og ektefellene; kan den egentlig føre de to partnerne nærere? Dersom assosiasjonen til Wollstonecrafts (spennende) filosofi skal forfølges kan "Lappin og Lapinova" like mye være en fortelling om venner i frykt for å drive fra hverandre; frykt for ikke å ha fantasien, virkeligheten, som felles møtepunkt.

I utgangspunktet så jeg D. H Lawrences "Solen" under samme merkelapp som Woolfs "Lappin og Lapinova." Ikke nødvendigvis som en kvinnefrigjørende novelle, men som en novelle som på ulike måter tematiserer kvinnens virkelighet og hverdag, på godt eller vondt. Lawrences protagonist søker til solen, varmen, vekk fra det ensomme ekteskapet, mannen og "den grå virkeligheten." Jeg har en fornemmelse om hva Lawrence ønsker å oppnå, i alle fall om litteraturens hensikt er å skildre kvinnes "indre sjeleliv". Sammenlignet med Flauberts Bovary føles forsøket likevel noe halvhjertet, langt fra vellykket -- men hva vet jeg om Lawrences intensjon? Språklig sett er "Solen" vakker og enkelte setninger er en fryd å lese. Hvor er skillet mellom skildringene og det frigjørende, om det frigjørende så er Lawrences' mål? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Derfor legger jeg novellen til side, velvitende om at jeg kanskje er nærmere et svar neste gang jeg leser den. Men spørsmålet er interessant, så jeg tar det med meg, grunner på det i mellomtiden.

Det språklig vakre er gjennomgående i Heinesen forlags fire nyutgivelser. Språket er behagelig å lese, og menneskets indre eksisterer side om side med beskrivelser av det eksterne. I H. G Wells "Stjernen" gir de dystopiske elementene det vakre en dobbelt funksjon; for selv når språket skildrer det fæle, dommedag utenfor menneskets kontroll og forståelseshorisont, er det vakkert. På samme måte beskrives selve fenomenet, planeten som beveger seg faretruende nært jorden, som vakkert, sett med karakterenes øyne, lest gjennom H. G Wells penn. Innledningsvis forsøkte jeg å se novellene i lys av utvalgte merkelapper, nøkkelord; det er en sorterende måte å lese, ironisk nok drevet frem av usorterte assosiasjoner. Jeg har lest novellene på ny, slik novelleformen tillater. For meg har det føltes som en forutsetning, men lesingen har vært underholdende hver gang. Dersom en slik tilnærming føles fjern og unødvendig, er det heller ikke nødvendig å lese novellene flere ganger -- men som all god novellekunst kan begge tilnærminger fungere. Novellene, i Heinesen forlags nyutgivelser, er interessante og språklig vakre, både i første, andre og femte lesing.