Macbeth på nynorsk: I bok og på scenen

("Macbeth" av W. Shakespeare, omsatt av Edvard Hoem, Forlaget oktober, leseeksemplar fra forlaget)

Å lese Macbeth er en kraftfull opplevelse. Setningen er unektelig pretensiøs, og dermed også på siden av sakens kjerne: for å lese Shakespeare er ikke automatisk kvasi-intellektuelt eller pretensiøst. Jeg har kommet med lignende betraktninger både i omtaler av Hamlet, Som dere vil og Romeo og Julie, også disse utgitt av Oktober, men det behøves å gjentas: Shakespeare kan være tilgjengelig, upretensiøst. Derfor bør også samtaler om stykkene strebe etter den samme, upretensiøse fremtoningen. Å lese Macbeth er dermed en "kraftfull opplevelse" aller mest fordi stykket, med sin sentrallyriske tematikk, handler om "menneskenaturen" og dermed om oss, vår historie og våre (upretensiøse) liv. 

"Macbeth og kona hans går under i det kaoset dei sjølv har skapt med sine ugjerningar," skriver forlaget på baksiden av boken. Først til undring for leseren (Skottland har jo alt en konge) spår de tre "søstrene", heksene, at Macbeth snart skal bli Skottlands konge. Med Lady Macbeth som medsammensvoren, fjernes enhver som står i veien -- men hvem er egentlig pådriver til handlingene? Manipuleres Macbeth av kona, eller står de begge til ansvar, både i tanke og gjerning? Mens Romeo og Julie, av og til omtalt som en "renessansens mafia-fortelling", utforsker ugrunnet hat mellom to "klaner" fokuserer Shakespeares Macbeth på enkeltmenneskets mål og ambisjoner. Hvor langt er mennesket villig til å strekke seg for å få skjebnen på sin side? Og hva skjer når resultat ikke lever opp til forventing? Rammet inn av krig (og muligens av seier), fokuserer ikke stykket ensidig på enkeltmennesket, men også på storsamfunnets reaksjon mot en despots åpenbare urett. Det samfunnskritiske bekreftes i lengre dialoger om sammenhengen mellom mål og midler: Hvem er skikket til å være konge? Hvor vidt stykkets to seire er retthaverske eller ikke, er dessuten interessant for videre undring. 

(Preben Hoddeland i stykkets tittelrolle. Bilde fra teaterets hjemmeside)

"I morgon, i morgon.." Macbeths velkjente monolog setter et støkk i både leser og tilskuer. Øyeblikket er alvorstynget, for morderen kan aldri mer bevege seg uten drapofferets "attganger" like  ved. Grepet av ambisjon, etter ønske om noe som ikke var hans, forfølges Macbeth av dødssynder -- men er han en angrende synder? Scenen er skremmende for leseren som jo husker Macbeths ord til kona sent i første akt: "Eg våger alt som sømmer seg ein mann, den som tør meir, er ingen mann." I denne utgavens etterord forstår Therese Bjørneboe utsagnet som bevis på at Macbeth i utgangspunktet er i stand til å skjelne mellom rett og galt. Ledes han på ville veier av mørk magi, heksene? Som Bjørneboe poengterer orienterer stykket seg i et slags ubestemt rom mellom realisme og magi. 

Krysningspunktet mellom realisme og magi tematiseres godt i Det norske teaterets Macbeth oppsetning, som nesten ett år etter premieren fremdeles spilles på Scene 2. Scenografien er minimalistisk, kostymene (skjorter, bukser, "vanlige" klær) er knapt som kostymer å regne. Heksene fremstår udefinerbare, de snakker synkront, flyter nærmest rundt på scenen. Ved første øyekast er det lite som skiller Macbeth fra de andre. Venninnen, Mirjam, som jeg så stykket med oppsummerte det slik: "(Han) glir inn (i mengden), som for å vise at det er en blant fellesskapet som gjør udåden." Birnham skogen, på scenen nesten metallisk, innhenter Macbeth, som aldri mer skal få sove fredfylt: "Brenn ut ditt korte lys!" 

Også Det norske teaterets manus baserer seg på Hoems oversettelse. I forlaget Oktobers utgivelse står den nynorske oversettelsen side om side med Shakespeares originale engelsk. Leseren gis dermed en unik mulighet til å utforske de to språkene -- og slik kanskje bevege seg nærere stykkets kjerne. Det er viktig at klassiskere utgis i norsk språkdrakt, enten på bokmål eller nynorsk. For når vi kan lese verkene i selvvalgt språkdrakt forstår vi kanskje enklere det som skrives; det er viktig om vi skal ha interessante og upretensiøse samtaler om store verk. 

Kommentarer

Populære innlegg