The Name of the Star - Shades of London #1

Har du noen gang følt en trang til å bli venn med et spøkelse? Såklart ikke de skumle typene under hvite laken, men de som hjelper deg med lekser og er til godt selskap. Eller hva med å jakte på de skumle spøkelsene blant Londons undergrunn? Det har jeg, skjønt det må kreve et enormt mot (og det kan omdiskutertes). Hvorfor? La oss takke Maureen Johnson og hennes «The Name of the Star» for det.

I denne boken møter man Aurora, eller Rory, en jente som akkurat har tatt reisen over havet -- fra Louisiana til London. Men dagen hun ankommer har ulike betydninger for hennes selv og de nye omgivelsene hun nå befinner seg i. For Rory er det starten på et nytt liv med boarding skole og nye eventyr, men for London starten på en ny mareritt tid. Jack the Ripper har fått nytt liv i det moderne London og nye ofrer står for tur. Men akkurat som 1800-tallets Ripper, sliter politiet med å ta morderen. De har ikke morderen og de har ikke vitner. Vel, utenfor Rory som så en mann hennes venninne ikke så. Hvorfor kunne ikke romkameraten se ham? Hva er det som skjer? Og sist men ikke minst: er morderen i helene på Rory?

Kort om boken:

Tittel: The Name of the Star
Forfatter: Maureen Johnson
Forlag: Putnam Juvenile (US) / Harper Collins (UK)
Utgivelsesdato: 29 september 2011
Paperback: 372 sider

Dette er den første hele boken jeg har lest av Maureen Johnson. Det første møtet fikk jeg da jeg leste novellen hennes som er inkludert i juleboken «Let it Snow», og det fristet til mersmak. Etter å ha lett i noen bokhandler, kom jeg over denne boken. Men hva var det jeg så? Jack the Ripper? For en som gisper over hver minste scene i skrekkfilmer og blir skremt av spøkelseshus ment for syvåringen, så var det ganske ikke min beste ide. Dessuten har vel aldri krim vært noe for meg? Mer feil kunne jeg ikke ta. Allerede på første kapittel var jeg som lenket fast i ordene. Flere ganger undret jeg meg på hvorfor. I tillegg kom jeg opp med en teori om at så lenge man kan skrive godt, lett flytende og morsomt, kan man komme unna med en hvilken som helst plot. Selv med Ghostbusters satt sammen av ungdommer, en lettere hysterisk ide, men likevel dønn rivende genial. Såklart også det motsatte: selv med en god plot og gode karakterer, kommer man ikke langt dersom man ikke kan trollbinne leserne med en eller annen form for gode skriverier. Siste nevnte er ikke noe Johnson lider av. Hun har mer eller mindre alt i boks: humor (som ofte fikk meg til å le høyt), karakterer med dybde og muligheten til å utvikle seg enda mer, overraskelsesmomenter, spenning og en nervepirrende undring for hvordan karakterene skal komme seg videre. Dessuten har hun en egen evne til å beskrive detaljer. Jeg kunne en stund sverge på at jeg hadde vært stedene boken tok sted. Og dette uten å ha vandret i Londons mørkelagte gater.

I bokens første del er det ikke mye som tyder på at dette er en bok med paranormale hendelser. Snarere det motsatte. Her følger vi hovedpersonen gjennom tilvendingen til sitt nye liv i London, gjennom starten på nye vennskap, hauger med lekser, og såklart en startende romanse. Mens det ikke skjer fryktelig mye annet, har man god tid til å nyte Rorys og Maureens utrolige humor og hennes underholdene bemerkelser når hun sammenligner sitt tidlige og nye hjemsted. I denne delen står Ripper-delen av boken som en side plot. Så snart Rory blir et vitne, blir det hovedplotten. Dette var noe jeg likte godt. Hvordan man hadde kontrasten mellom de grusomt detaljerte og eksakte mordene og det tilsynelatende uskyldige studentlivet. Denne kontrasten fikk man og da hovdedkarakteren gikk fra bare måtte bekymre seg for de vanlige saker, til plutselig å bli en del av de grusomme copy-cat mordene. En god balanse mellom det creepy og trygge. 

Denne boken er første del av en trilogi. Skjønt jeg tror boken kunne klart seg fint som en enestående bok, er det mye jeg gjerne vil vite mer om. Som birollene og slutten. Eller mer spesifikt: hva som kommer etter. Er det en bok jeg skal være litt ekstra på utkikk etter, så er det oppfølgeren.