Sense and Sensibility

Jane Austen er en forfatter mange har et forhold til. For min del, føles det som om ulike Jane Austen adapsjoner har blitt spilt som en liten skygge i bakgrunnen gjennom hele barndommen min, på samme måte som 'Kaptein Sabeltan'-filmer har preget andres. Hvor vidt dette har hatt en stor innvirkning er vanskelig og si, men én ting skal sies: Jeg var uten tvil ekstra spent da jeg bestemte meg for å lese Austens debutroman, 'Sense and Sensibility', for første gang. Selv om 'Sense and Sensibility' ble skrevet av en knapt tjue år gammel Austen, skulle det ta hele seksten år før romanen ble utgitt for første gang. Innen den til hadde forfatteren allerede skrevet den kritikerroste 'Pride and Prejudice', og deler av både 'Northanger Abbey' og 'Mansfield Park'.

'Sense and Sensibility' var en samtidsroman da den først ble skrevet, og innledes med en av datidens aktuelle utfordringer, og problemer: arverett. Som kvinne sto man på ingen måte først i rekken for å arve verken hus eller penger, noe Dashwood familien, bestående av enke og tre unge jenter, får føle på kroppen da deres ektemann og far, dør. Sønnen fra et tidligere ekteskap arver godset, og uten særlig penger, blir fru Dashwood og hennes døtre, nødt til å flytte til et mindre, og mer beskjedent hus. Nytt hjem i et nytt område, betyr også nye bekjentskaper, både i form av den fjerne slektningen Sir John Middelton og hans svigermor Mrs. Jennings, men også romantiske interesser. Den sytten år gamle Marianne faller hodestups, og uten forbehold for den sjarmerende John Willoughby, mens den to år eldre, og langt roligere søsteren Elinor, stifter bekjentskaper til Edward Ferrars. Vi følger de to søstrene gjennom det samme samfunnet, som består av klare normer og forventninger. Men der Elinor tar det som regnes som de rette avgjørelsene, tar Marianne avgjørelser som av og til strider mot det korrekte, og forventede.


Om boken:
Tittel: Sense and Sensibility, eller "Fornuft og følelser"
Forfatter: Jane Austen
Forlag: Vintage Classic fra 2014
Utgivelsesår: Org. utgivelse i 1811
Sider: 444
Min utgave: Egen

Romanen skulle først hete 'Elinor and Marianne', noe som gjør det tydelig at det først og fremst er en roman om søskenkjærlighet. Det er en roman om hvordan to unge kvinner finner sin plass i samfunnet, men kanskje aller viktigst; De finner sin plass i samfunnet mye takket være hverandres hjelp, og støtte. Som den eldste søsteren tar Elinor vare på Marianne: hun ikke bare lytter til lillesøsterens bunnløse sorg da Willoughby viser seg å være en annen enn først antatt, men bærer sorgen sammen med henne. Og når lillesøsterens knuste hjerte blir snakket om over ettermiddagste er det Elinor som sier i fra, og ber de nærmeste bekjentskapene om å unngå å trigge sorgen ytterligere. Det er også Elinor som passer på søsteren sin når hun etter flere sorgtunge uker, kommer nærmere bunnen enn noen gang før.

Selv om romanens tittel ble 'Fornuft og følelser', og ikke 'Elinor og Marianne', er de to søstrene mer enn tilstede i tittelen. Elinor er den rolige, knusende fornuften, som ikke alltid samtykker til sin søstres avgjørelser, eller tar forhastede slutninger. Hun bærer Mariannes sorg, samtidig som hun holder sin egen sorg skjult for familie og venner. Og når hun blir betrodd en stor hemmelighet, fortsetter hun å holde det hemmelig. Det er, tross alt det korrekte å gjøre. Men selv om Elinor er fornuften, elsker hun Marianne mer enn noen andre. Som den andre delen av tittelen, har vi Marianne, følelsene. Hun er den som elsker noe, eller noen, med hele seg, enten det er en mann, moren og søstrene, landskapet, pittoreske stier, eller kveldsturer i duske regn. Marianne elsker med hele sitt hjerte, og når det får en sprekk, holder hun det ikke for seg selv. Flere uker preges av store følelsesutbrudd, hovne øyne, og tårer. Austen setter spørsmålstegn ved hva fornuft er: Er det mest fornuftig å tie om sorgen sin, eller er det mest fornuftig å gråte ut og snakke om sorgen? Kan man, ved å velge det siste alternativet, glemme menneskene rundt seg, og heller mate sorgen, enn å legge den bak seg?

Jane Austen ser på samfunnet med et skråblikk, og vi blir introdusert til mange forskjellige karakterer. Noen kan beskrives med ett ord: litt latterlige. Det er de såkalte "kaffebord-skurkene", som leter etter sladder, og gjerne sprer dette til alle de møter. Felles for disse karakterene er at de ikke nødvendigvis kun er snille eller slemme, men heller at de ikke alltid tenker seg helt om. Likevel er ikke disse "hverdagsskurkene" på noen måte de virkelige skurkene i denne historien. Den tittelen kan Mrs. John Dashwood, og Miss Lucy Steele, smykke seg ved. Før leseren har rukket å bli kjent med Dashwood-søstrene, er det deres svigerinne, Fanny, som på flere måter bestemmer deres skjebne, med sin manipulerende og overbevisende retorikk. Manipulerende er også den direkte usympatiske Lucy, som nærmest tvinger Elinor inn i noe, som i enkelte karakterers øyne, kan ligner på et vennskap.


'Sense and Sensibility' var Jane Austens første roman, og den andre Austen-romanen jeg har lest. Det har vært en leseropplevelse som frister til mersmak. Jeg nyter måten Jane ser på samfunnet med et forfriskende bemerkninger, sarkasme og vittige kommentarer. Personregisteret er bredt og mangfoldig, med både "hverdagsskurker", usympatiske karakterer blandet med de sympatiske, og store kontraster i personligheter. Man har fornuften og følelsene: to personer som etter hvert finner ut at en blanding er det sunneste.

Kommentarer

  1. Jeg blir stadig imponert over hvor fantastisk flink du er til å skrive disse bokanmeldelsene. Du beskriver så fint hva romanene handler om! Jeg elsker selv Jane Austen, men har kun lest Emma og Pride and Prejudice foreløpig. Sense and Sensibility står som neste på listen. Gleder meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Så koselig å høre :) Jeg elsker "Emma" - det var den første Austen-boken jeg leste. Her om dagen leste jeg ferdig "Northanger Abbey", og den anbefales virkelig!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg