Sense and Sensibility
Jane Austen er en forfatter
mange har et forhold til. For min del, føles det som om ulike Jane Austen
adapsjoner har blitt spilt som en liten skygge i bakgrunnen gjennom hele
barndommen min, på samme måte som 'Kaptein Sabeltan'-filmer har preget andres.
Hvor vidt dette har hatt en stor innvirkning er vanskelig og si, men én ting
skal sies: Jeg var uten tvil ekstra spent da jeg bestemte meg for å lese
Austens debutroman, 'Sense and Sensibility', for første gang. Selv om 'Sense
and Sensibility' ble skrevet av en knapt tjue år gammel Austen, skulle det ta
hele seksten år før romanen ble utgitt for første gang. Innen den til hadde
forfatteren allerede skrevet den kritikerroste 'Pride and Prejudice', og deler
av både 'Northanger Abbey' og 'Mansfield Park'.
'Sense and Sensibility' var
en samtidsroman da den først ble skrevet, og innledes med en av datidens
aktuelle utfordringer, og problemer: arverett. Som kvinne sto man på ingen måte
først i rekken for å arve verken hus eller penger, noe Dashwood familien,
bestående av enke og tre unge jenter, får føle på kroppen da deres ektemann og
far, dør. Sønnen fra et tidligere ekteskap arver godset, og uten særlig penger,
blir fru Dashwood og hennes døtre, nødt til å flytte til et mindre, og mer
beskjedent hus. Nytt hjem i et nytt område, betyr også nye bekjentskaper, både
i form av den fjerne slektningen Sir John Middelton og hans svigermor Mrs.
Jennings, men også romantiske interesser. Den sytten år gamle Marianne faller
hodestups, og uten forbehold for den sjarmerende John Willoughby, mens den to
år eldre, og langt roligere søsteren Elinor, stifter bekjentskaper til Edward
Ferrars. Vi følger de to søstrene gjennom det samme samfunnet, som består av
klare normer og forventninger. Men der Elinor tar det som regnes som de rette
avgjørelsene, tar Marianne avgjørelser som av og til strider mot det korrekte,
og forventede.
Om boken:
Tittel: Sense and Sensibility, eller "Fornuft og
følelser"
Forfatter: Jane Austen
Forlag: Vintage Classic fra 2014
Utgivelsesår: Org. utgivelse i 1811
Sider: 444
Min utgave: Egen
Romanen skulle først hete
'Elinor and Marianne', noe som gjør det tydelig at det først og fremst er en
roman om søskenkjærlighet. Det er en roman om hvordan to unge kvinner finner
sin plass i samfunnet, men kanskje aller viktigst; De finner sin plass i
samfunnet mye takket være hverandres hjelp, og støtte. Som den eldste søsteren
tar Elinor vare på Marianne: hun ikke bare lytter til lillesøsterens bunnløse
sorg da Willoughby viser seg å være en annen enn først antatt, men bærer sorgen
sammen med henne. Og når lillesøsterens knuste hjerte blir snakket om over
ettermiddagste er det Elinor som sier i fra, og ber de nærmeste bekjentskapene
om å unngå å trigge sorgen ytterligere. Det er også Elinor som passer på
søsteren sin når hun etter flere sorgtunge uker, kommer nærmere bunnen enn noen
gang før.
Selv om romanens tittel ble
'Fornuft og følelser', og ikke 'Elinor og Marianne', er de to søstrene mer enn
tilstede i tittelen. Elinor er den rolige, knusende fornuften, som ikke alltid
samtykker til sin søstres avgjørelser, eller tar forhastede slutninger. Hun bærer
Mariannes sorg, samtidig som hun holder sin egen sorg skjult for familie og
venner. Og når hun blir betrodd en stor hemmelighet, fortsetter hun å holde det
hemmelig. Det er, tross alt det korrekte å gjøre. Men selv om Elinor er
fornuften, elsker hun Marianne mer enn noen andre. Som den andre delen av
tittelen, har vi Marianne, følelsene. Hun er den som elsker
noe, eller noen, med hele seg, enten det er en mann, moren og søstrene,
landskapet, pittoreske stier, eller kveldsturer i duske regn. Marianne elsker
med hele sitt hjerte, og når det får en sprekk, holder hun det ikke for seg
selv. Flere uker preges av store følelsesutbrudd, hovne øyne, og tårer. Austen setter
spørsmålstegn ved hva fornuft er: Er det mest fornuftig å tie om sorgen sin,
eller er det mest fornuftig å gråte ut og snakke om sorgen? Kan man, ved å
velge det siste alternativet, glemme menneskene rundt seg, og heller mate
sorgen, enn å legge den bak seg?
Jane Austen ser på
samfunnet med et skråblikk, og vi blir introdusert til mange forskjellige
karakterer. Noen kan beskrives med ett ord: litt latterlige. Det er de såkalte
"kaffebord-skurkene", som leter etter sladder, og gjerne sprer dette
til alle de møter. Felles for disse karakterene er at de ikke nødvendigvis kun
er snille eller slemme, men heller at de ikke alltid tenker seg helt om.
Likevel er ikke disse "hverdagsskurkene" på noen måte de virkelige
skurkene i denne historien. Den tittelen kan Mrs. John Dashwood, og Miss Lucy
Steele, smykke seg ved. Før leseren har rukket å bli kjent med
Dashwood-søstrene, er det deres svigerinne, Fanny, som på flere måter bestemmer
deres skjebne, med sin manipulerende og overbevisende retorikk. Manipulerende er
også den direkte usympatiske Lucy, som nærmest tvinger Elinor inn i noe, som i
enkelte karakterers øyne, kan ligner på et vennskap.
'Sense and Sensibility' var
Jane Austens første roman, og den andre Austen-romanen jeg har lest. Det har
vært en leseropplevelse som frister til mersmak. Jeg nyter måten Jane ser på
samfunnet med et forfriskende bemerkninger, sarkasme og vittige kommentarer.
Personregisteret er bredt og mangfoldig, med både "hverdagsskurker",
usympatiske karakterer blandet med de sympatiske, og store kontraster i
personligheter. Man har fornuften og følelsene: to personer som etter hvert
finner ut at en blanding er det sunneste.
Jeg blir stadig imponert over hvor fantastisk flink du er til å skrive disse bokanmeldelsene. Du beskriver så fint hva romanene handler om! Jeg elsker selv Jane Austen, men har kun lest Emma og Pride and Prejudice foreløpig. Sense and Sensibility står som neste på listen. Gleder meg :)
SvarSlettTusen takk! Så koselig å høre :) Jeg elsker "Emma" - det var den første Austen-boken jeg leste. Her om dagen leste jeg ferdig "Northanger Abbey", og den anbefales virkelig!
Slett