Alice B. Toklas' sjølvbiografi av Gertrude Stein

("Alice B. Toklas' Sjølvbiografi, Gertrude Stein, omsatt av Brit Bildøen, Skald Forlag 2018, 332s, leseeksemplar)

Jeg har vekselvis lest Alice B. Toklas' Sjølvbiografi siden midten av juni; lest slik jeg liker aller best, langsomt og observerende. Gertrude Stein åpner for nettopp slik lesning i det som egentlig er hennes egen selvbiografi. Fra første stund er det klart at det er nettopp Stein som er hovedkarakteren: Livspartneren og venninnen Alice B. Toklas' navn i tittelen er knapt kamuflasje, ikke engang et lånt perspektiv, for den høyst subjektive harselering med biografisjangeren. Siden juni har jeg lest med en blyant fast plassert i hånden, for å understreke de mest geniale setningene, sette stjerne ved de morsomste avsnittene. Ispedd nærmest naivistiske observasjoner om livet ved frontene, skriver Stein fascinerende om Paris i krigstid: Plutselig var Paris tømt for menn. Observasjonene er treffende, tidvis skarpe, men mest av alt stadfester Alice B. Toklas' Sjølvbiografi Gertrude Steins markante posisjon i fransk, parisisk, kulturliv. Da jeg leste Charlotte Gordons Romantic Outlaws i fjor vinter, dobbeltbiografien om Mary Shelley og Wollstonecraft, fascinerte det meg dypt at "alle kjenner alle"; men om koblingen mellom unge romantikere fascinerte meg, blir jeg nærmest perpleks av mengden kunstnernavn Gertrude Stein nevner i en familiær tone. Mens Picasso preger store deler av boken, nevnes navn som Hemingway, Virgil Thomson og Fitzgerald i bokens siste halvdel. Gertrude Stein synes, i ulik grad, å ha influert dem alle. Likevel leses Stein sjeldnere enn sine mannlige samtidige. Oversetter Brit Bildøen spør seg om nyutgivelser av Steins litteratur på flere nordiske språk, kan føre til mer oppmerksomhet rundt det banebrytende forfatterskapet.

Som oversetter skriver i utgavens etterord ble Toklas og Stein nærmest venneløse etter romanens utgivelse. Det fristet å beskrive selvbiografien som et kritisk oppgjør med kunstner-Paris, men det ville ikke vært helt treffende. Stein legger i midlertid ikke skjul på hva hun mener om de ulike kunstnerne og løfter tidvis frem deres verste sider. Skjønt vittighetene tidvis må kalles slemme (slik også oversetter antyder), i alle fall nonchalante, er det aldri noe "ondt" bak harseleringene.

Med en skrivestil nærmest blottet for tradisjonell tegnsetning, er det likevel Gertrude Steins språk som fascinerer aller mest. Eksperimentell i stil og utføring overrasket romanen da den kom ut, og slik det antydes i etterordet, mistenkte utgivere at forfatteren hadde "glemt" flere kommaer. Tidvis strekkes setningene over flere linjer; andre ganger er de ordknappe. Stein skriver tildels ukronologisk, med et tydelig jeg som ser bakover. Tilbakeblikkene føles levende, men brytes opp av en forteller som plutselig retter blikket fremover. For tydelige til å kalles antydninger, gis leseren ofte korte beskjeder om det som skal skje, men ikke kommer til å bli beskrevet. Jeg har sett Gertrude Steins tankestrømmer bli beskrevet som "tankemylder"; og når et påbegynt avsnitt sjeldent avsluttes der det begynner, vil en slik beskrivelse kanskje være treffende. Det hele gjøres likevel elegant og underholdende, med gjentagelser så gjennomførte at jeg ville blitt imponert om de irriterte selv en utålmodig leser. Steins siste avsnitt knytter hele romanen (og dens tittel) sammen, oppklarer utgangspunktet leseren alt har gjettet på side tre: Å skrive en selvbiografi med Toklas' navn i tittelen er Stein på sitt vittigste. 

Alice B. Toklas' sjølvbiografi er en sammensatt roman hvor fortid knyttes til samtid; liv skildres gjennom vekslende perspektiver, med ulike stemmer. Utspilt på flere kontinenter, flettes det kosmopolitiske kunstnerlivet i Paris sammen med en kommende forfatters barndom. Elegant i utførsel og språklige vendinger blir Gertrude Steins (egentlige) selvbiografi en interessant leseopplevelse.