Lenz av Georg Büchner

("Lenz" av Georg Büchner, Skald forlag 2018, 48 sider, anmeldereksemplar fra forlaget)

Med sine 48 sider, skildringer av øde landskap, og en hovedkarakter hvis fortvilelse eller like sterk som tro (eller motsatt), er Georg Büchners «Lenz» en kort, men fascinerende klassiker om intens galskap. Forfatteren forsøker, i tråd med den kommende modernismen («Lenz» ble utgitt posthumt i 1839) å ignorere samfunnet konvensjoner — men det normative synes å innhente Lenz. Enhver betraktning munner ut i dyp angst, begrensning fremfor frihet. Ordet «sublimt» brukes ikke i novellen, i skarp kontrast til den gotiske Frankenstein utgitt noen tiår tidligere — og dersom det brukes er det knapt mer enn én, høyst to ganger. Likevel faller jeg tilbake på nettopp «sublimt» når jeg forsøker å beskrive verket. Om det er naturen, fjellviddene Fosses omsetting åpner med, eller kanskje den voldsomme kontrasten mellom lidenskapelige prekener som glir over i hengivelse, men ender i frustrasjon — «sublimt» føles litt som et passende ord. Jeg vet ikke helt om naturen virkelig er så dramatisk som den føles, om den med vilje, eller snarere tilfeldig gjenspeiler angsten gjennom Lenz' blikk; eller om jeg selv leser om Lenz' angst og opplever naturen deretter.

Det er dypt rørende å lese om et mennesket som, dømt til å mislykkes, gjør opprør mot et tilsynelatende statisk samfunn. Lenz henvender seg til en Gud, men opplever i stedet tilværelsen og troen i seg selv, som hånlig. Igjen tenker jeg på Mary Shelleys Frankenstein og hovedkarakterenes dype fortvilelse når virkeligheten ikke kan holde tritt med forventningene: "Å, eg kvelast!" utbryter Lenz nesten som en gjenklang av Shelleys "The cold stars shone in mockery, and the bare trees waved their branches above me," fra den engelske 1831-utgaven. Jeg har sett Caspar David Friedrichs velkjente "Wanderer above the Sea of Fog" prege enkelte Frankenstein-utgaver -- og at det samme brukes på tyske Lenz-utgaver føles ikke annet enn passende: Mennesket alene i en større verden. Når jeg løfter frem Lenz' fortvilelse, angst, er det tildels fordi jeg nylig har lest om Kierkegaard. Til forskjell fra Kierkegaards angst-begrep blir aldri Lenz' fortvilelse en drivkraft mot annet enn galskap; den inviterer ikke til utvikling, men resulterer i likegyldighet, nummenhet. 

Lenz søker vekk fra det kompliserte; tviholder på naturen i håp om at det vanskelige skal deles opp til noe enklere. Slik kan "Lenz" sies å være høyaktuell også for det moderne mennesket. Omsatt til konservativ, men behagelig nynorsk av Jon Fosse, med et språk som flyter særlig godt i de mange naturskildringene, er "Lenz" en vakker, men voldsom bok om fremmedgjøring og utenforskap -- og en uungåelig galskap.

Kommentarer

Populære innlegg