Extremely Loud and Incredibly Close
Jeg fant boken i mammas bokhylle, hvor den sto med sin røde rygg midt blant flere ensfargede. På den røde ryggen sto tittelen skrevet i store, hvite og litt slurvete bokstaver, nesten som om et barn hadde skrevet dem. Boken så fin ut der den sto, og etter å ha lest tittelen, "Extremely Loud and Incredibly Close", en tittel akkurat passe pussig og akkurat passe fin, var det noe i meg som viste at denne boken, den måtte jeg lese. Så jeg lånte den, og satte den forsiktig i min egen bokhylle. Da jeg etter en ukes tid ble anbefalt å lese den, med ordene "den er svært vakker", bestemte jeg meg for å pakke boken med meg på ferie.
"Extremely Loud and Incredibly Close" er uten tvil en svært vakker og spesiell bok, og jeg er fristet til å si at den er noe helt eget, ulik noe jeg har lest før. Det er den også, skjønt aspekter og deler av boken minte meg litt om Harper Lees "To Kill a Mockingbird", en bok jeg elsker, og "The Incident of the Dog in the Night time" av Marc Haddon. Felles for disse er at fortellingene fortelles gjennom et barns perspektiv, og man får da en naiv, og uskyldig fortellerstemme. Det er et godt virkemiddel, særlig når man forteller en historie som består av alvorlige hendelser.
Romanen handler om ni år gamle Oscar Schell, som både er smykkelager, detektiv, veganer, frankofil, pasifist, amatør astronom og oppfinner. Hver kveld pleier faren hans å dikte opp historier for ham, eller så finner de grammatikk feil i "The New York Times". Men når flyene flyr gjennom tvillingtårnene i New York mister faren livet, og Oscars eget liv snus på hodet. For å oppklare den mystiske nøkkelen i farens skap setter Oscar ut på et eventyr som både fører ham tilbake i tid, og inn i fremmedes liv, men også et steg nærmere aksept.
Om boken:
Tittel: Extremely Loud and Incredibly Close
Forfatter: Jonathan Safran Foer
Sider: 326
Utgivelse: Hamish Hamilton (Penguin Books) 2005, org. språk er engelsk
Mitt eksemplar: Egen
Samtidig som "Extremely Loud and Incredibly Close" handler om Oscar og det som skjer i liver hans, handler også store deler av historien om besteforeldrene hans. Alle disse karakterene har egne kapitler hvor de forteller sine historier. Mennesker er forskjellige, med ulik alder, personligheter og fortellinger, og da blir også kapitlene forskjellige. Når man leser kapitlene merker man at det plutselig er en annen person som forteller og stemningen blir litt annerledes. Det er imponerende at en forfatter kan skrive så godt, på tre ulike måter. Tidvis leser man om den samme hendelsen, men fra to forskjellige perspektiver. Det er interessant, særlig når man ser hvor ulike oppfatninger man kan ha av den samme hendelsen.
Foer skriver svært vakkert, og jeg sitter igjen både forbløffet og imponert over hvor godt han oppsummerer de mest kompliserte følelser med de enkleste, mest forklarende setningene. Gode setninger er det nemlig mange av, og dersom det hadde vært min bok ville jeg understreket mange! "Extremely Loud and Incredibly Close" handler om livet, og da også om døden. Det er særlig noen passasjer hvor Foer skriver om det å miste noen og hva det vil si å bli husket, som er svært nydelige. Mye av bokens fokus er på hva som skjer etter at man har mistet noe, hvordan man takler og kommer seg gjennom det, og det ble svært viktig for meg at Oscar skulle finne en viss ro. Det hele følte svært ekte! Foers roman er dessuten svært visuell. Boken innledes og avsluttes med bilder som er knyttet til handlingen. Bildene fungerer både som en direkte del av historien, og som illustrasjoner. Når en karakter ser et bilde av et dørhåndtak, er dette bildet inkludert på en senere side.
I "Extremely Loud and Incredibly Close" møter man en rekke interessante mennesker. Man møter en karakter som er over hundre år gammel og har opplevd begge verdenskrigene, en dame som bor i Empire State-bygningen, mennesker som har ekteskapsproblemer, og et par som har et museum dedikert til hverandre. Alle disse karakterene gir historien noe unikt.
Da deler av boken er svært visuell, med store bilder som dekker hele sider, og enkelte sider med svært lite skrift, så går det relativt raskt å lese den. Men den største grunnen til å lese "Extremely Loud and Incredibly Close" er at det er en sterk, rørende, humoristisk og annerledes bok, proppet full av en rekke interessante og spennende karakterer.
"Extremely Loud and Incredibly Close" er uten tvil en svært vakker og spesiell bok, og jeg er fristet til å si at den er noe helt eget, ulik noe jeg har lest før. Det er den også, skjønt aspekter og deler av boken minte meg litt om Harper Lees "To Kill a Mockingbird", en bok jeg elsker, og "The Incident of the Dog in the Night time" av Marc Haddon. Felles for disse er at fortellingene fortelles gjennom et barns perspektiv, og man får da en naiv, og uskyldig fortellerstemme. Det er et godt virkemiddel, særlig når man forteller en historie som består av alvorlige hendelser.
Romanen handler om ni år gamle Oscar Schell, som både er smykkelager, detektiv, veganer, frankofil, pasifist, amatør astronom og oppfinner. Hver kveld pleier faren hans å dikte opp historier for ham, eller så finner de grammatikk feil i "The New York Times". Men når flyene flyr gjennom tvillingtårnene i New York mister faren livet, og Oscars eget liv snus på hodet. For å oppklare den mystiske nøkkelen i farens skap setter Oscar ut på et eventyr som både fører ham tilbake i tid, og inn i fremmedes liv, men også et steg nærmere aksept.
Om boken:
Tittel: Extremely Loud and Incredibly Close
Forfatter: Jonathan Safran Foer
Sider: 326
Utgivelse: Hamish Hamilton (Penguin Books) 2005, org. språk er engelsk
Mitt eksemplar: Egen
Samtidig som "Extremely Loud and Incredibly Close" handler om Oscar og det som skjer i liver hans, handler også store deler av historien om besteforeldrene hans. Alle disse karakterene har egne kapitler hvor de forteller sine historier. Mennesker er forskjellige, med ulik alder, personligheter og fortellinger, og da blir også kapitlene forskjellige. Når man leser kapitlene merker man at det plutselig er en annen person som forteller og stemningen blir litt annerledes. Det er imponerende at en forfatter kan skrive så godt, på tre ulike måter. Tidvis leser man om den samme hendelsen, men fra to forskjellige perspektiver. Det er interessant, særlig når man ser hvor ulike oppfatninger man kan ha av den samme hendelsen.
Foer skriver svært vakkert, og jeg sitter igjen både forbløffet og imponert over hvor godt han oppsummerer de mest kompliserte følelser med de enkleste, mest forklarende setningene. Gode setninger er det nemlig mange av, og dersom det hadde vært min bok ville jeg understreket mange! "Extremely Loud and Incredibly Close" handler om livet, og da også om døden. Det er særlig noen passasjer hvor Foer skriver om det å miste noen og hva det vil si å bli husket, som er svært nydelige. Mye av bokens fokus er på hva som skjer etter at man har mistet noe, hvordan man takler og kommer seg gjennom det, og det ble svært viktig for meg at Oscar skulle finne en viss ro. Det hele følte svært ekte! Foers roman er dessuten svært visuell. Boken innledes og avsluttes med bilder som er knyttet til handlingen. Bildene fungerer både som en direkte del av historien, og som illustrasjoner. Når en karakter ser et bilde av et dørhåndtak, er dette bildet inkludert på en senere side.
"Dad wasn't a Great Man, not like Winston Churchill, whoever he was. Dad was just someone who ran a family jewelry business. Just an ordinary dad. But I wished so much, then, that he had been Great. I wished he'd been famous, famous like a movie star, which is what he deserved. I wished Mr. Black had written about him, and risked his life to tell the world about him, and had reminders of him around his apartment."
I "Extremely Loud and Incredibly Close" møter man en rekke interessante mennesker. Man møter en karakter som er over hundre år gammel og har opplevd begge verdenskrigene, en dame som bor i Empire State-bygningen, mennesker som har ekteskapsproblemer, og et par som har et museum dedikert til hverandre. Alle disse karakterene gir historien noe unikt.
Da deler av boken er svært visuell, med store bilder som dekker hele sider, og enkelte sider med svært lite skrift, så går det relativt raskt å lese den. Men den største grunnen til å lese "Extremely Loud and Incredibly Close" er at det er en sterk, rørende, humoristisk og annerledes bok, proppet full av en rekke interessante og spennende karakterer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar