Heidi

("Heidi" av Johanna Spyri, 294 sider, utgitt av Puffin Books (2014), org. utgivelse på tysk (1880), privat eksemplar)

"Heidi" er en bok som gir meg lyst til å finne frem fjellskoene mine, sette i vei mot Alpene, og tusle rundt i små sveitsiske landsbyer. Johanna Spyris barnebok utkom på tysk i 1880, og med vakre skildringer maler hun et koselig bilde av et liv blant fjelltopper, fjellgeiter og åpne enger. Samtidig er Heidi en bok som tar for seg flere ulike aspekter ved livet, både gode og spennende, og dårlige. Når vi møter Heidi for første gang, er hun og tanten på vei til bestefarens hus. Heidis foreldre er døde, og tanten kan ikke kombinere arbeid med barnepass. Dessuten, tenker hun, er det bestefarens tur til å passe den foreldreløse Heidi. Men landsbybeboerne rynker på nesen når de hører planene hennes. Heidis bestefar, som generelt blir beskrevet som gretten og usjarmerende, er nemlig med i rykter og fordommer. Trass dette finner fem år gamle Heidi seg godt til rette i fjellet, men lykken blir kortvarig. I tantens regi må Heidi igjen flytte, nå til Frankfurt, en større by i nærheten. Men steinbelagte gater og høye hus er langt fra det Heidi er vant til, og å vende seg til det er vanskelig. 

"Heidi" er en svært deskriptiv bok som består av en rekke vakre skildringer, og forfatterens ord fungerer som en pensel. Som leser kastes jeg inn i en verden av fjell og vakker utsikt. Det hele virker både levende og ekte, samtidig som det har et romantisk preg over seg. Men det er ikke skildringene i seg selv, som får "Heidi" til å føles virkelig. Det er heller det som skjer i mellom de romantiske og vakre skildringene: det vonde. "Heidi" er nemlig ikke en bok som kun presenterer en gyllen barndom, men heller kræsjet mellom en lykkelig barndom og virkelighetens harde realitet. Dette er ekstra tydelig i en passasje mot slutten av boken, hvor Heidi og en annen karakter befinner seg blant storslått natur, men bikarakteren fortsatt opplever sorg og har nedslått humør. For, som forfatteren selv skriver og karakterene sier: man kan være trist uavhengig av hvor man befinner seg. Men det er også tydelig i Heidis liv, da hun opplever hjemlengsel, selv om hun har det relativt godt i sitt nye hjem. De alvorlige temaene og samtalene blir beskrevet på en trygg måte.

Heidi er en roman om naturen, viktigheten av velge hvor man skal bo og tilhørighet. Spyri sier gjennom "Heidi" at dette er viktige elementer for at et barn skal føle seg trygg. På sett og vis minner "Heidi" om Frances Burnetts klassiker "The Secret Garden". Begge følger barn som vender seg til nye liv, og som lærer å leve sammen med naturen. Mens Dicken er avhengig av naturen, i "The Secret Garden", er Heidi det i denne. Naturen har i begge romanene nærmest en healende effekt. Men der "The Secret Garden" fokuserer på naturen på en nærmest religiøs måte, er den andre halvdelen av "Heidi" i tillegg preget av den kristne tro. Dette er riktig nok ikke romanens hovedfokus, og leseren står fritt til å velge hva man ønsker å ta med seg videre.

Jeg er veldig glad for at jeg plukket opp Spyris "Heidi". Barneklassikeren er koselig og sjarmerende, samtidig som den handler om å finne sin plass i verden. Med vakre skildringer og en behagelig stemning, er boken minst like god å lese i en stressende hverdag eller ferie, og i strålende sol som i regn.