Seven Brief Lessons on Physics: refleksjoner

På side tre, hvilket sier noe da boken innledes på side to, forsto jeg at jeg ikke leste denne boken for meg selv. Jeg leste den, jo tåpelig eller dumdristig det enn måtte høres ut, for noen andre. For én annen. Eller snarere, jeg leste ordene jeg brått innså hadde vært den perfekte julegave til første nevnte. Å lese for noen andre er omtrent like dumt som å skrive romaner med senebetennelse (hvilket jeg, tro det eller ei, ikke har gjort) eller å gå i gjørmete skog med nye støvletter (observasjon). Ved å lese for andre, på vegne av andre, i andres sted, legger man en unødig tung byrde på ens egne skuldre. Men så gjør vi det like vel. Akkurat på samme måte som vi utsetter julehandelen, år etter år. Den direkte konsekvensen er derimot enda en slags form for inhabilitet i møte med boken, slik jeg også skrev om da jeg gjorde et noe halvhjertet forsøk på en objektiv anmeldelse av Beauvoirs "A Very Easy Death." Jeg betviler ikke min inhabilitet i møte med den populærvitenskapelige "Seven Brief Lessons on Physics". Og det er i og for selv både ironisk og godt gjort: Det fine med populærvitenskapelige bøker, er at de belyser emner for flere, så enkelt det kan sies, men så vanskelig det må sies. Fra mitt noe uvitende ståsted, virker det for meg som om forfatteren lykkes i nettopp dette: En betraktning stadfestet i at jeg på samme side kunne forstå én setning, forså å gruble over den neste. For dette er et litt vanskelig tema. Og det er dét som gjør boken vakker. Dette er ikke en bok for å forklare, men en bok for å vise det vakre med fysikken. Mens jeg strevde med å forstå, og gledet meg over ord, fant jeg tid til å gruble. Gruble over den, hvis navn ikke må nevnes, som skulle fått akkurat denne boken til jul i fjor. Og kanskje det er der det virkelige vakre oppstår og inhabiliteten blir ønskelig: Når fysikken integreres direkte i vårt daglige liv.