Sjakknovelle og andre tekstar av Stefan Zweig

("Sjakknovelle" av Stefan Zweig, Skald forlag/Nynorske klassikarar, 2019, 230 sider, leseeksemplar fra forlaget)

Jeg har tidligere skrevet om flere av titlene fra Skald forlags klassikerserie, Nynorske klassikarar. Serien, hvis siktemål er å oversette verdensklassikere til nynorsk, har fungert både som et gjensyn med tidligere leste og kjente titler, så vel som introduksjon og døråpner til hittil fremmede forfatterskap. Novellesamlingen "Sjakknovelle", skrevet av den østeriske novellisten og essayisten Stefan Zweig i krigstid, tilfaller den siste kategorien. I Olaf Haagensens essay "Drømmen om Europa" trykket i Klassekampens Bokmagasin oppsummeres Zweigs mellomkrigstidslitteratur slik: "I mellomkrigsårene fremstår Zweig som ambassadør for humanisme og pasifisme." Med et snev av nummenhet er den moderne leser dermed ikke overrasket, skjønt likevel forskrekket, over at den europeiske kosmopolittens tekster ble brent på Hitlers bokbål og bannlyst fra Nazi-Tyskland. Forfatteren, som i følge utgavens vaskeseddel var en av 1920-tallets aller mest oversatte, ble en kosmopolitt i tvungen eksil. Sendt til Zweigs agent kort tid før forfatteren, sammen med sin kone, tok selvmord vinteren 1942, er "Sjakknovelle" en av de siste utgivelsene fra en av mellomkrigstidens mest betydningsfulle skribenter. 

Nærmest som et vitnesbyrd om en skrivestil som jevnlig omtales som scenografisk, skildrer Zweig i novellen "Uventa innføring i eit handverk" Paris' auksjonshus slik: "Meir levande enn eit museum og mange dagar like rikt på skattar, alltid vekslande, alltid annleis (...) Det som ligg der framandt for kvarandre og i skjerande kontrast, det heilagste og det mest kvardagslege (...) stort og lite og ekte og falskt og gammalt og nytt, alt som menneskehender har skapt og menneskehovud tenkt ut, alt det mest storslåtte og det mest stupide (…)" Hele tiden med et blikk for omgivelsene sine så vel som for det innerste i menneskenaturen, oppleves Zweigs språk suggerende og fortellerstemmen fengende -- enten han skildrer parisiske gatehjørner, ydmykhet eller ugjengjeldt kjærlighet, slik som i novellene "Måneskinnssmauet" og "Brev frå ei ukjent kvinne" eller nettopp parisiske auksjonshus slik som i "Uventa innføring i eit handverk."

Fra Zweigs relativt korte "Den usynlege samlinga" om en rik kunstsamling som gradvis, men uten eiernes viten, forminskes i takt med økende inflasjon, til brev-novellen "Brev frå ei ukjend kvinne" oppleves Zweigs noveller varierende og omfangsrike, men hele tiden gjenkjennelige. Kosmopolitten gir et kriserammet Europa plass i enkelte av novellenes ytre handlinger, slik som den tyske nøden og inflasjonen i "Den usynlege samlinga" eller som stikk og betraktninger fra novellenes karakterer. Da tenker jeg særlig samlingens tittelnovelle og siste tekst, "Sjakknovelle" hvor en usannsynlig sjakkspiller i detalj forteller om Nazi-Tysklands bruk av tortur. Jeg kan bare undres ved om det i denne sammenhengen er nettopp den tittelgivende novellen som gir Zweigs humanistiske grunnholdning det tydeligste talerøret. Zweig synes å spørre: Hvordan påvirkes individet og fornuften av fangenskap og full isolasjon? Muligheten for avhengighet er overhengende, linjen mellom galskap og overlevelse syltynn idet fortelleren foreslår kreativitet og selvkontroll som mulig løsning.

Zweigs fortellende observatører er sjeldent ensidig objektive når de betrakter storbyens innbyggere og gatehjørner eller møter tilfeldige samtalepartnere. Snarere veksler de mellom en tilsynelatende nøytral fremtoning og større følelsesmessige reaksjoner, både empati og avsky. Novellistens fortellerstil er fengslende; observasjonene glimter med sin nøyaktighet. Da kan heller ikke leseren forholde seg nøytralt eller likegyldig til novellenes handlinger og karakterer. I skarp kontrast til den samtidige forfatteren Gertrude Steins eksperimentelle og modernistiske stil, skriver Stefan Zweig hele tiden med respekt for litteraturens tradisjoner. Det er fristende å trekke frem tittelen på Zweigs velkjente essay "The World of Yesterday": Mens Steins banebrytende språk trosset litterære konvensjoner, skriver Zweig i tråd med en svunnen verdens, en verden av i går, forventinger til form og stil. Å lese Zweigs novellesamling er en stor litterære opplevelse -- og samtidig dypt rørende. Da har vi kanskje bevegd oss utenfor novellenes rammer og nærere deres situasjon: Vesensforskjellen mellom det kriserammede Europa skribenten kunne betrakte mens han ferdigstilte novellene og "det andre Europa", det han så lenge hadde kjent, er enorm. "Sjakknovelle" er tildels et møte mellom det gamle-Europa, bevart i Zweigs språklige valg og respekt for tradisjon, og Zweigs krigsrammede samtids-Europa.